Gjesteblogger for Milsluker'n

Jeg veit at dette er helt ulogisk, og tro meg, jeg er like sjokkert som deg akkurat nå, men jeg skal altså gjesteblogge litt for Milsluker'n. Det er en sportsbutikk i Oslo, som har spesialisert seg på løp, sykkel, ski og kajakk. Hva de vil med meg aner jeg ikke, men ta en titt på milslukernblogg.no for å lese en slags forklaring.

Ellers er jeg akkurat like dårlig som tidligere til å oppdatere denne bloggen, men hvis du vil (og tenk deg skikkelig nøye om nå!) så kan du få følge meg på snapchat. Jeg driver med en slags form for mikroblogging/utlevering/tull og tøys der. Virkelig bare rør og kaos, uten mål og mening. Igrunn litt som denne bloggen. Jeg blir forøvrig veldig glad hvis du sender en snap og forteller at du har addet meg via bloggen.  

    

   

   

   

Kjæresteforhold Level 100 - Del 2

Les for all del Kjæresteforhold Level 100 - Del 1 og Mamma Level 100 først, dette er nemlig fortsettelsen!

Jeg vil også nok en gang minne om at det jeg nå forteller hendte de aller første dagene etter jeg var operert. Dette er ikke et pågående problem, og Ole har sluppet å bidra noe som helst siden denne dagen. Dersom noen potensielle, fremtidige pasienter leser dette vil jeg for all del ikke bidra til å skremme ytterligere.

***

Det er vel unødvendig å si at behovet for en dusj melder seg raskt etter et par dager på sofaen, og ikke minst når hver eneste tur opp trappen til 2. etg minnet om en time på elipsemaskinen. Som jeg har fortalt før har jeg altså en irriterende tendens til å nesten-besvime. Det er sjeldent jeg går helt i bakken, men det er ofte akkurat like før. Det suser i ørene, øynene faller igjen og hele kroppen blir som skjelvende gele. Faren for at det skal skje, øker når jeg dusjer, som tenåring har jeg faktisk mer enn en gang krabbet ut på alle fire, åpnet baderomsdøra og ropt på hjelp fra hvem enn som har vært hjemme. Dessverre var det en gang kun lillebror og kompisen hans. Uansett, som sikkerhet ved første dusj måtte i hvertfall Ole være tilstede på badet, og godt var det, for jeg fikk bruk for han. Bare ikke til akkurat det jeg trodde.

Som ny-operert gjorde jeg stadig nye oppdagelser. For eksempel klarte jeg ikke sette fra meg, eller plukke opp ting fra stuebordet de første dagene, fordi det var altfor lavt. Jeg fant ut at tærne mine var for langt unna armene, i halvannen uke, før jeg endelig klarte å få på en sokk. Hver morgen måtte Ole derfor kle på meg sokkene før han dro på jobb. Jeg oppdaget at jeg måtte ta pauser i middagen, fordi jeg ikke klarte å sitte oppreist lenge nok til å fortære et helt måltid. En dag klarte jeg endelig å sette meg på huk, men jeg oppdaget raskt at jeg ikke kom meg opp igjen. Flaks for meg at Ole var hjemme.
I dusjen oppdaget jeg noe helt nytt.

Nydusjet, men ikke helt fornøyd likevel.

Jeg har fortalt at det var lite som skjedde... bak der. Magen hadde jo stoppet helt opp. Jeg antar det var derfor jeg ikke oppdaget det før.

Jeg klarte ikke å vaske meg i rumpa.

Jeg klarte foran. Det var vridnings-bevegelsen bakover jeg ikke behersket. Jeg forsøkte å bøye knærne. Hjalp ingenting. Jeg forsøkte lene meg forover. Hjalp ingenting. Jeg forsøkte igjen og igjen. Til slutt åpnet jeg dusjdøra, mannet meg kraftig opp og sa til Ole:

"Du... Jeg lurer på om jeg kanskje trenger hjelp med noe..."
"Hva da?" spurte Ole, lykkelig uvitende om hva som var i vente.
"Vel... Det virker som jeg ikke klarer å vaske hele meg."
"Å?"
"Jeg tror du må hjelpe meg å vaske meg i rumpa..."

Responsen var ikke helt som jeg håpet. Jeg mener, det er jo ikke som om området syd for navlen er totalt ukjent for samboeren min gjennom 8 år. Dog forstår jeg også konseptet med å bevare litt mystikk i forholdet. Likevel, å bli ydmyket med et "NEI" sammen med en grøsser-grimase, for deretter å måtte fysisk bevise at jeg ikke fikk det til, det hadde jeg ikke forventet. Jeg måtte altså vise at jeg prøvde å vaske meg, uten å få det til, for at Ole skulle tro på meg når jeg sa jeg trengte hjelp. Han begynte også å instruere meg i bevegelser for at jeg skulle få det til. Han stilte spørsmål ved armlengden min, om det kanskje kunne være noe unormalt med den? Burde jeg få armene mine sjekket? Hva om jeg satte meg på gulvet? Kanskje jeg kunne løfte det ene benet, som en hund?
Her må jeg innrømme at jeg stusset litt. Trodde han virkelig at det å bli vasket i baken var noe jeg ønsket meg? Noe jeg hadde så lyst til å oppleve, at jeg latet som om jeg ikke fikk det til selv? La meg poengtere at det ikke var tilfellet. Hadde det vært DEN MINSTE SJANSE for at jeg kunne klare det selv, hadde jeg ikke spurt Ole om hjelp.

Han godtok til slutt at han faktisk måtte til pers og fant frem en klut. Jeg såpet den inn og gav den tilbake. Som alltid når en ubehagelig situasjon pågår, så lo jeg høyt. Dette kan nok misforstås av mange som at jeg syntes dette var gøy, men det var virkelig helt motsatt. Jeg lo så jeg ristet og Ole ble ekstra oppgitt, og ropte fortvilet:

"La oss bare få dette overstått!"

Jeg snudde meg med ryggen til, støttet meg til veggen og gjorde et tappert forsøk på å lene meg fremover. Og så skjedde det som gjorde alt så uendelig mye verre. Se for deg et svakt forsøk på en underarms-serve på tennisbanen, hvor tennisracketen er erstattet med en klut.

KLASK!

Etterfulgt av et triumferende og fornøyd:

"SÅNN!" fra Ole.

Det tok et par sekunder før jeg innså hva som hadde skjedd. Hadde jeg virkelig nettopp blitt KLASKET med en klut? Vantro snudde jeg meg og skrek:

"VAR DET ALT??? KALLER DU DET Å HJELPE TIL???"

Jeg tror det neste som skjedde var at hjelpeløsheten virkelig skylte innover meg.
Her sto jeg, 28 år, og selv om jeg var fullstendig klar over at det var et raskt forbigående problem, klarte jeg altså ikke å vaske meg selv i rumpa. Når jeg i tillegg ble møtt av et KLASK når jeg ba om hjelp, ble det rett og slett for mye for meg. Jeg brøt ut i en merkelig blanding av hikstegråt og latterbrøl, hvorpå Ole stoppet helt opp, kikket lenge på meg og spurte til slutt:

"Gråter du eller ler du?"
"Be-e-e-e-e-e-ggeeeee de-e-e-e-e-eleeeeeeer" gråt-lo jeg. Krokodilletårer trillet nedover kinnene, men det var jo ikke så lett for Ole å se når jeg tross alt sto i dusjen.
"Jammen hvorfor gråter du?" Ole er virkelig tett i pappen iblant.
"Fordi-i-i-i-i-i  du-u-u-u  bare  k-k-k-k-k-klaske-e-e-e-et  meg.  Du-u-u-u-u  vil  ik-k-k-k-ke  hj-hj-hjelp-e-e-e-e  me-e-e-e-e-eg!"

Dette var altså ikke en pen, yndig pikegråt. Til slutt klarte jeg å forklare Ole, slik at han også forsto det, at han hadde gjort en pinlig og fornedrende situasjon til noe enda verre ved å først vise avsky for oppgaven og deretter utføre den så ekstremt dårlig og halvhjertet. Å bli møtt med latter hadde vært så uendelig mye bedre, da kunne jeg jo ledd med! Det ordnet seg riktignok. En angrende synder spurte pent om litt veiledning, og gjorde et nytt forsøk som ble godkjent av undertegnede.

Jeg velger å se på alle disse hendelsene som nyttige erfaring. Dette er jo nødt til å gjøre meg til en mye flinkere sykepleier? Og Ole, han vet jo plutselig hvordan det er å bli gamle sammen!
Jeg avslutter nå min lille trilogi om hvordan mine nyopererte dager har vært. God bedring-ønsker har jeg heldigvis ikke behov for lengre, selv om jeg innrømmer at det gjenstår endel opptrening. På mandag er det svømming med en god venninne. Hun har forøvrig født 2 barn og har mye flatere mage enn jeg noensinne har hatt. Men det er en helt annen sak. Akkurat nå er jeg bare veldig glad, og veldig takknemlig, for at jeg har en kropp som fungerer akkurat som den skal.

Mamma Level 100

Har du ikke lest forrige innlegg Kjæresteforhold Level 100 vil dette innlegget fremstå som vanvittig sært, uvanlig ekkelt og noen av dere vil lure på om dere burde ringe politiet. Gjør foreldrene mine en tjeneste og les forrige først.

Etter nattens kaotiske strabaser, var jeg mildt sagt utslitt når sola sto opp. Å stå opp selv syntes ikke engang som noe alternativ, for i tillegg til at jeg fortsatt var kvalm og hadde mageknip, svimlet det for meg hver gang jeg stabbet ut til badet. Pappa var så snill og ha hjemmekontor hjemme hos meg de første dagene, og denne dagen inkludert. Han serverte frokost på nattbordet, og eneste grunnen til at jeg tvang den i meg var fordi jeg trodde uvelheten skyldtes mangel på inntak. Nå er det sikkert noen av dere som ikke skjønner noen ting. Mangel på inntak? Hos meg? Det henger liksom ikke på greip. Jeg sliter jo som kjent med å begrense inntaket, ikke holde det oppe, men i 4 dager hadde jeg spist minimalt.
Å miste matlysten er jo noe jeg alltid har drømt om, men etter å ha prøvd det tar jeg tilbake den drømmen. Det føles virkelig kjipt å spise fordi du vet du burde, ikke fordi det frister så mye at du nesten ikke klarer tøyle gapet.
Det var forsåvidt også en annen ting jeg ikke hadde hatt vansker med tidligere, som plutselig var et stort frustrasjonsmoment. Akkurat som å spise, har etterpå-prosessen alltid vært en nokså forglemmelig del av det hele. Noe som bare skjer automatisk liksom. Kort sagt: Jeg hadde ikke bæsja på 5 dager.

Når man opererer noe og får bedøvelse, nesten uansett hva det er, vil du oppdage at sykepleieren etterpå er forunderlig opptatt av om du har både tisset og... ja. For de fleste fremstår det nokså snodig å bli mast på om disse tingene, og jeg lover deg at vi ikke har en merkelig fetisj av noe slag. Det er mange gode grunner til at vi maser, så bare svar ærlig og vær glad. I mitt tilfelle var ikke vannlatingen noe problem, faktisk ble det unnagjort etter kort tid på oppvåkningen, riktignok mellom to forbausende sterke sykepleiere som stadig skrek: "HOLD ØYNENE OPPE!!!"
Jeg har alltid hatt en irriterende tendens til å besvime lett.

Selv om nyrene mine produserte som de skulle, var jeg dog bekymret for måten det kom ut på. Livredd for at jeg hadde fått en eller annen grusom nerveskade, spurte jeg doktoren om det var normalt å tisse litt, pause, tisse litt, pause og å virkelig måtte konsentrere seg om arbeidsoppgaven. Jeg ble beroliget med at årsaken var at jeg mest sannsynlig ikke klarte å slappe godt nok av på toalettet, og det var jo virkelig logisk. Jeg hadde jo mer enn nok med å holde meg fast i handikap-håndtakene!

Når jeg sier at jeg den første dagen altså hadde vansker med å slappe av nok til å slippe ut urin, så er det kanskje ikke så vanskelig å forestille seg at å slappe av nok til å slippe ut noe annet var uaktuelt. Jeg skjønte raskt at dette kom til å bli en utfordring, så væskeinntaket ble økt, lakserende olje ble kjøpt inn og svisker fortært. Ingen verdens ting skjedde.
Mamma er helsesøster, men har mange års erfaring som sykepleier på kirurgiske sengeposter. Hun er derfor vant til å mase om nettopp dette. Hun ringte meg fra jobb den 5. dagen og spurte, godt oppdatert som hun var:

"Harru bæsja?"
"Nei."
"Hm... Kanskje vi skal gi deg et klyx?"

Jeg lo bare, sikker på at det aldri skulle skje hvertfall. Noen timer senere stompet hun inn på soverommet mitt med en apotek-pose i hånda.

"Jeg syns vi skal prøve jeg!"
"Det syns ikke jeg!" svarte jeg og dro dyna over hodet.
"Tenk for en lettelse når det er overstått! Det er jo så fort gjort!"

Hun prøvde å bruke sykepleier-stemmen sin. Den er litt sånn "alt her i verden er helt naturlig og jeg lar meg ikke affisere av noe som helst, jeg er like nøytral som Sveits, dessuten er jeg veldig klok så du burde høre på meg". Skjønner du hvilken stemme jeg mener? Den som blir veldig vanskelig å si nei til, å argumentere imot?
Dessuten visste jeg jo at hun hadde rett. Jeg hadde jo sagt akkurat det samme selv, sikkert brukt den samme stemmen også. Så jeg gikk med på det.

Klyx. For de som nå spør seg: Skal hele tuppen inn? Svaret er ja.

Det var bare et lite hinder. Jeg rakk ikke rundt. Det er mulig jeg har korte armer, men når jeg i tillegg var pinne stiv i hele ryggsøylen rakk jeg rett og slett ikke rundt.
Og det er her Mamma Level 100 kommer inn i bildet.
Jeg vet ikke hvor mange av dere som har fått klyx av moren deres? Ikke det nei? Det er liksom noe helt riv ruskende feil med at moren din putter noe som helst opp i baken din når du er 28 år! Ikke at alderen egentlig er det som gjør det rart her, men det gjør det hvertfall ikke noe bedre! Jeg kjenner faktisk at jeg grøsser av minnet enda. Reaksjonen min var selvsagt som den alltid er i ubehagelige situasjoner. Jeg lo høyt! Jeg lo og lo og lo, helt til jeg ikke lo i det hele tatt.
Det er faktisk mange som ikke har særlig stor effekt av klyx. Jeg var ikke en av dem. Heldigvis rakk jeg toalettet denne gangen. Hvis ikke måtte vi ha pusset opp huset på nytt.
Hadde jeg hatt det som er naturlig integrert hos normale mennesker, nemlig et filter, skulle jeg spart dere for detaljene fra seansen som fulgte. Det føltes som om noen brukte tarmene mine som hoppetau. Jeg er sikker på at de buktet og bølget seg som en vinterstorm på Norskehavet, raserte og herjet og spyttet ut alt som var på dens vei. Jeg hadde absolutt ingen kontroll på en eneste kroppsdel, og snart var det Mamma som sto og skrek: "HOLD ØYNENE OPPE!!!!!!"
Jeg lå over en krakk som sto foran meg, gjennomsvett, utslitt, men uten sjanse til å stoppe fortsettelsen. Mamma vred opp kalde kluter og ropte konstant "NÅ HENTER JEG PAPPA!" hvorpå jeg konstant protesterte i halvsvime: "NEI!!! Det holder da at en av foreldrene mine er tilstede for dette!!!" Ifølge Mamma var jeg like hvit i ansiktet som porselenet på toalettet, så hun var livredd for at jeg skulle deise ned i flisegulvet. Mamma vet hvor mye jeg veier, så jeg forstår frykten svært godt. Likevel følte jeg det var nok med én tilskuer. Så kom kvalmen og bøtte ble løpt etter. Jeg vet ikke hva din erfaring er med å spy og drite samtidig, med nyoperert rygg og mor som tilskuer, men jeg kan fortelle at det var et øyeblikk jeg vil minnes med gru for resten av mitt liv.

Det var her det hele utspilte seg. Tvangstømmingen.

Hvor lenge dette varte vet jeg faktisk ikke, men begge beina mine var sovnet innen jeg kunne stige av tronen. Utmattelsen var total og jeg ble støttet tilbake til sengen hvor jeg sovnet momentant.
Premien for å ha gått igjennom dette var at jeg samme kveld allerede følte meg mye bedre enn jeg hadde gjort på dagevis. Matlysten kom gradvis tilbake og energinivået steg, selv om frykten for at jeg ikke skulle klare å få igang magen på naturlig måte raskt nok, hang over meg som en tung skygge. Jeg drakk Duphalac som om det var gratis vin, i håp om at jeg skulle kunne gå på do uten hjelp fra mor neste gang. Om jeg lykkes? Å JADA!

Det kan forøvrig vært greit å påpeke at alle disse tingene, oppkast, klyx og også neste blogginnlegg, utspilte seg over 3 intense dager rett etter operasjonen. Dette er ikke noe som pågår fortsatt, når jeg skriver om dette er jeg supersprek, frisk i kinnene etter en lang gåtur ute, klarer meg selv og har kuttet ut alt av smertestillende. Det ville være ille om noen misforsto akkurat dette.
Jeg vet og at jeg har lovet en "Kjæresteforhold Level 100 - Del 2", og den kommer altså. Jeg vet bare ikke helt når.

Kjæresteforhold Level 100 - Del 1

Jeg vet at det er lenge siden jeg sist skrev. Ok, mer enn lenge da. Plutselig var det bare gått nesten halvannet år. Jeg vet også at det derfor ikke er noen som leser bloggen min lengre. Hvis det er det, må dere i så fall være de mest håpefulle og tålmodige sjelene på denne jord. Og litt gærne. Det er på mange måter litt sånn at jeg har glemt at jeg har en blogg. Jeg fikk en påminnelse i sommer en gang, da det kom årlig regning for domene eller hva det heter. Selvsagt kunne jeg bare sagt det opp, men da ville jo alle tekstene forsvinne og jeg må jo innrømme at jeg syns det er gøy å titte litt i arkivet innimellom. Litt som å kikke i gamle fotoalbum.

Her om dagen fikk jeg en mye hyggeligere påminnelse. En fremmed mann kom bort til Ole på et sykkel-arrangement og sa at kona hans stadig uttrykte savn for skribleriene mine. Han innrømte faktisk at han hadde humret litt i skjegget selv også, men påpekte ettertrykkelig at det var kona som var fast leser, ikke han. Det syns jeg er dødstøft. At noen jeg ikke kjenner husker at jeg en gang i tiden skrev altfor lange innlegg om en eller annen rar ting som hadde skjedd meg, og i tillegg gidder å fortelle det. 

Påminnelsen har jo tydeligvis hatt litt effekt for her sitter jeg jo og skriver.

Det er ikke slik at jeg har tenkt til å oppsummere 1 år og 4 måneder, men det kan jo være greit å stadfeste et par fakta. Jeg er fortsatt i 20-årene, og jeg er fortsatt livredd for å bli gammel. Siden sist har jeg gått både ned og opp i vekt. 

Dessverre mest av det siste. Jeg gyver fortsatt løs med den største lyst og selvfølge hver gang jeg skal komme i superform og tror like mye på det hver gang at DENNE GANGEN SKAL JEG KLARE DET!!! 

Jeg er fortsatt kjæreste med Ole. Nå er det sikkert noen av dere som er ganske overrasket. Både over at han har holdt ut med mine gale utbrudd, latskap, overvekt, sutring, manglende praktiske evner og urealistiske Disney-drømmer, men også at jeg stadig tilgir hatefulle utsagn om vekten min, fremtredende egoistiske trekk, en viss empatisk mangel og organisatorisk kompetanse som en orangutang. Jeg antar at vi holder ut fordi vi er glad i hverandre eller noe sånt. Den siste uken har imidlertid bydd på helt nye utfordringer. Dette er kjæresteforhold Level 100, og jeg anbefaler INGEN å begi seg ut på lignende med mindre man har minimum 5 år på kloss hold, eventuelt bindende kontrakt av noe slag. 

Det hele startet med en (eller heter det et?) prolaps. I godt over ett år har jeg hatt en litt kjip prolaps i ryggen som for 6 dager siden ble operert. Det i seg selv er jo dritskummelt, hvertfall når man er sykepleier og jobber på ortopedisk sengepost. Mange tror at man som helsepersonell takler slike ting bedre, muligens fordi man er så vant til det eller noe sånt. Men det er helt feil. Jeg taklet det mye dårligere enn de fleste vanlige pasienter. Jeg grein både før og etterpå, og kanskje underveis også, men da var jeg jo så dopet ned at det husker jeg i så fall ikke. 

Når jeg våknet på post-operativ avdeling og sykepleieren sa det hadde gått fint, begynte jeg med tidenes ugly cry, virkelig hikstet og hulket, og forklarte tårene med at jeg hadde vært helt sikker på at jeg kom til å våkne opp lam. Du tror meg kanskje ikke når jeg påstår at jeg i forkant likevel hadde full tiltro og stolte 100% på mine kollegaer som skulle operere ryggen min, men det er sant altså. Frykten handlet vel mer om at alle, uansett hvor dyktige, en eller annen gang kan være uheldig, og jeg med mine minuspoeng på karmafronten var sikker på at det skulle skje meg. Jeg har nemlig latt være å betale regningene fra SOS Barnebyer og resirkulerer så og si ingenting. Men operasjonen gikk altså bra. Jeg var en smule omtåket etterpå, så selv om det var meningen at jeg skulle reise rett hjem fra dagkirurgisk avdeling, ble jeg til slutt trillet opp på ortopedisk sengepost. Det var en veldig hyggelig opplevelse det altså, og jeg jobber virkelig med verdens fineste mennesker. 

 

Noen burde konfiskert mobilen min før jeg fikk smertestillende.

              Slik så jeg altså ut innvendig.       Og slik så altså innholdet mitt ut. 

Jeg har hørt veldig mange pasienter si at de gruer seg til å reise hjem fra sykehuset, og jeg har veldig ofte forstått hvorfor. Nå forstår jeg det enda bedre. Jeg var jo sprek, men jeg hadde for eksempel enda ikke klart å gå på do, uten å bruke handikap-håndtakene til å senke meg langsomt ned på setet, og deretter dytte meg opp igjen. Jeg har altså ikke sånne håndtak hjemme. Jeg måtte hjelpes med påkledning og støttet meg på prekestol når jeg gikk tur. Men dette tenkte jeg overhodet ikke på, jeg har jo sett hundrevis av pasienter som ikke klarer å snyte nesa engang, reise rett hjem. Når de klarer, klarer selvfølgelig jeg det også. 

Jeg burde heller ha tenkt på om Ole kom til å klare det. 

En av oss var i det minste klar.

En halvtime etter hjemkomsten fra sykehuset, ringte Ole moren sin for å spørre om hun kunne være barnevakt for meg, slik at han kunne dra ut å sykle. Så mye passing var det jo ikke jeg behøvde, jeg sov for det meste, total knockout av smertestillende, men jeg måtte nå engang ha hjelp til å komme meg opp av sofaen og fysisk støtte opp trappen til toalettet i 2. etg. Svigermor kom, vasket huset i samme slengen og Ole var veldig fornøyd. Dagen etter var jeg fortsatt slått ut av pillene (som sykepleier burde jeg jo selvsagt forsøkt å redusere dosen, men det var så himla vondt at det hadde jeg jo ikke lyst til!!!) så matlysten uteble og når jeg ikke kunne svare på hva jeg ville ha til middag, ble det jo heller ingen middag. Det ble dog kokt spagetti med smør og salt, og mamma var rystet over mitt postoperative kosthold. Hun troppet derfor opp og lagde kyllingsuppe, fra bunnen av. Jeg er veldig bortskjemt. Det er forresten Ole også. Nå var det jo gått noen dager siden operasjonen, og jeg bevegde meg mer og mer, men nokså langsom i vendingene var jeg jo. 

Den natten fikk jeg ikke sove. Ikke fordi jeg ikke var trøtt, men jeg var så forferdelig kvalm. Jeg skjønte jo hvorfor. Etter all "treningen" min hadde jeg så vondt at jeg tok en ekstra smertestillende. Det tippet tydeligvis lasset for hva jeg tålte. 

Til slutt gikk det bare ikke mer. 

Du kan jo prøve å forestille deg hvordan du kaster opp når du ikke engang klarer å bøye deg ned og berøre dine egne knær. Det funker liksom ikke å stå rett oppreist når du spyr. Kroppen tvang seg derfor ned i knestående og brekningene rev gjennom hele meg. Jeg tror Ole først og fremst ble vekket av det ulet som kom ut av meg, for hittil er det noe av det mest smertefulle jeg har opplevd. Ikke engang når jeg var nyoperert for blindtarmen som barn og ble tvangs-mobilisert kan jeg huske at noe har vært så vondt. Jeg begynte å grine og Ole trøstet meg i halvsøvne og fikk meg tilbake til sengen. Jeg sovnet lettet over at det var over, men så våknet jeg igjen.
Og denne gangen hastet det virkelig.
Dessverre lå jeg med ryggen til utgangen av sengen. Jeg brukte på det tidspunktet ganske lang tid på å forflytte meg fra venstre sideleie, til ryggleie og deretter til høyre sideleie for å kunne sette meg opp og putte beina på gulvet. Innen jeg hadde tatt noen få skritt bort fra sengen var det for sent. 

Avstanden som ble for lang.

Det var ingenting jeg kunne gjøre. Strålen sto fremfor meg, og jeg fortet meg så godt jeg klarte de 4 meterne det er fra soverommet til badet. En ny runde med knestående og uling. Denne gangen våknet imidlertid ikke Ole. Det var oppkast utover hele gulvet, både på badet, i gangen og inne på soverommet. Jeg begynte selvsagt å grine igjen, haltet bort til skapet og dro ut mopp og bøtte. Det bråkte tydeligvis nok til at Ole kom subbende og lurte på hva som foregikk. 

Innen jeg rakk å hyle: "Ikke tråkk der!" sto han med foten i en slimpytt. 

"Men herregud Ida! Hva er egentlig planen din nå?" ropte han fortvilet.

"Hva mener du med plan? Jeg har spydd på gulvet!" hikstet jeg. 

"Hadde du virkelig tenkt til å vaske gulvet selv? Er du helt ko-ko?" 

Etter hvert forsto jeg at fortvilelsen og irritasjonen hans ikke handlet om at han hadde blitt vekket for andre gang, at jeg ikke rakk do, at han tråkket i oppkastet mitt eller at han nå måtte vaske gulvet. Han var fortvilet fordi jeg sto gråtende, i bare trusa, med bandasje på ryggen, spy i håret og med moppen i den ene hånda og bøtta i den andre og ikke hadde vekket han for å be om hjelp.

Han virket nesten såret når jeg stotret frem en unnskyldning for at han ble nødt til å rydde opp mitt søl. Akkurat som jeg ikke hadde tiltro nok til at han behersket dette også. Det hadde jeg jo heller ikke, men det lot jeg jo være å påpeke.

Som du skjønner gikk det greit dette også. Dessverre var dette bare begynnelsen. Fortsettelsen kommer i Kjæresteforhold Level 100 - Del 2. 

Lost in translation.

"Kunnskap er makt" skrev undervisningsinspektøren med store bokstaver på tavla i 8. klasse. Han påsto deretter at den største kunnskapen er språk og at den som snakket alle verdens språk også hadde mest makt. Jeg har aldri vært spesielt opptatt av makt, men språk har jeg likt siden jeg var liten, kanskje helt siden jeg som 5-åring på ferie fikk hjelp av pappa til å pugge setningen "Can I have a chocolate milkshake, please?" Hver gang jeg uttalte disse magiske ordene dukket det opp høye glass med iskald og puffy sjokolademelk, med sprutende stjerneskudd på toppen!

Jeg gjorde et forsøk på å bli 3-språklig ved å velge fransk på ungdomskolen, men med 4-5 forskjellige lærere de neste tre årene, og min stadig dalende interesse ble det ikke noe sus over det gitt. Det jeg sitter igjen med er "Parce que je le vaux bien" fra L 'Oréal-reklamen og "Voulez-vous coucher avec moi se soir" fra  Moulin Rouge-sangen. Ikke to setninger du kommer spesielt langt med. 

For 6 år siden overtalte Ole meg til å bli med noen måneder til Mallorca for at han skulle få sykle. Jeg gikk med på flyttingen mot at han ble med meg på spanskkurs. Mamma kastet seg også med, men det viste seg raskt at det hadde vært bedre om jeg hadde dratt alene. Ole og mamma ville alltid sitte på bakerste rad, og var til tider mer opptatt av å hviske om hvor teite de andre kursdeltakerne var enn selve undervisningen. På et tidspunkt sendte de til og med lapper til hverandre i timen! Jeg hadde forventet intet mindre fra Ole, som alltid agerer ut med barnslige avledninger så fort han blir konfrontert med noe han ikke umiddelbart behersker, men mamma da! Jeg var rystet. 

Jeg derimot, forelsket meg umiddelbart. Jeg tror det var noe med den banale uttalen, rett frem, akkurat som det står, ikke noe krimskrams som med fransken hvor det finnes hundre forskjellige måter å uttale en vokal på. Dessverre var det nok en mild forelskelse, for utholdenheten min vise seg å være svak. Noen intense kurs i histen og pisten har det blitt, men med alt for lange mellomrom og for lite praktisering til at jeg har fått noe særlig utbytte av det. Egentlig akkurat som med treningen min. Jojo-trening. Jojo-slanking. Jojo-spansking. 

Likevel, hver gang jeg er i Spania koser jeg meg gløgg med å lese skilter, avisoverskifter, smuglytte på samtaler som går altfor fort og ikke minst lufte de få få ordene og setningene jeg kan. 

Ole syns nok jeg er ganske teit og det kan jeg jo godt være enig i, men jaggu viser det seg gang på gang at det lille ordforådet jeg har er ganske så praktisk. 

Jeg lærer hvertfall ingenting hvis jeg ikke prøver. Så så fort sjansen byr seg stotrer jeg ut enkeltord og korte setninger, hvor jeg garantert både uttaler alt feil og i hvertfall bøyer verbene gærent. Men desto større blir gleden når mottakeren forstår hva jeg mener og agerer på måten jeg ønsket. For eksempel ved å servere riktig mat, peke i riktig retning eller stoppe på riktig adresse. 

I kveld fikk jeg min hittil største smekk på hånden. Jeg svarte "sí" når jeg definitivt skulle skreket "NO!"

Jeg er på ferie i Palma og denne gangen er det faktisk ekte ferie. I en periode for noen år siden var jeg så mye på Mallorca for å besøke Ole at det føltes som å reise på hytta. Ole syklet i timesvis hver dag og jeg vandret rundt i byen på egen hånd. Jeg elsker Palma by, i hvertfall vinterstid, men har sett pinlig lite av resten av øya, i motsetning til Ole som har sett absolutt hele. Så nå bestemte vi oss for å dra på ekte ferie til Palma, sykkelfritt, med bikini og strender og hele pakken. Se en ny side av favorittøya vår. Et av de faste innslagene når jeg var på sykkelbesøk var frisørtimene mine, og fordi det er så dustete dyrt å gå til frisøren hjemme måtte jeg nesten benytte muligheten denne gangen også. 

Jeg har gått til den sammen salongen i Palma i mange år og er alltid superfornøyd med resultatet. Jeg hadde helt sikkert blitt fornøyd i kveld også, hvis jeg ikke hadde blitt litt for ivrig med den ikke-eksisterende spansk-kunnskapen min. 

Frisøren som klippet meg snakket ikke et kvekk engelsk, men en av kollegaene oversatte hele planen for henne når jeg satte meg i stolen. Hun spurte så om jeg snakket spansk. Bittelitt og svært dårlig var svaret mitt. Jeg forklarte så godt jeg kunne at jeg forsto litt mer enn jeg kunne prate selv. Hun lyste opp og fortalte meg straks at hun syntes håret mitt var vakkert. Videre i behandlingen kom det enkle spørsmål om jeg ville ha hårkur eller bare balsam, om jeg ville stripe hele håret eller bare deler osv. I det hele tatt fløt alt sammen helt utmerket og jeg frydet meg over hvor mye jeg faktisk forsto, selv om jeg bare klarte å svare "sí" og "no" på alt hun sa. For alt jeg vet kan det jo godt hende ja/nei-svarene mine iblant var totalt ulogiske, men begge smilte og lo uansett. 

Så skulle det klippes. Tuppene takk. Kun det slitte takk. Jevnt bak takk, litt oppklipt foran takk. Spar panneluggen takk. Dette var det jeg sa på engelsk til kollegaen som oversatte. Kanskje hadde frisøren min glemt instruksene, for plutselig spurte hun meg hvordan det skulle klippes. Og her burde jeg svelget stoltheten, bedt henne hente den engelsktalende kollegaen og blåst i hvor sabla gøy det var å late som jeg kunne spansk. I stedet lot jeg frisøren komme med en lang tirade hvor jeg helt ærlig kun forsto at hun snakket om foran og bak og hvor mye hun skulle klippe. Hun viste meg forskjellen på lengden og jeg trodde virkelig at hun bare viste meg at håret var lengre bak enn foran. Og det blir det jo når man klipper det opp foran. Jeg nikket, smilte og svarte "SÍ". 

Det var akkurat her jeg skulle ristet febrilsk på hodet og sagt "NO!". Jeg vet jo det nå. Det hun egentlig mente var at for å få håret rett så måtte hun ta av mye mer enn de 5 cm jeg skisserte. Men det forstår jeg først nå og det er jo litt sent. 

Foran speilet i en klesbutikk dro jeg i håret og lo av hvordan vi hadde snakket forbi hverandre. Jeg sendte en tekstmelding til Ole: "Jeg må advare deg. Det er ganske kort..." Når han så meg likte han heldigvis den nye lengden kjempegodt, og jeg pustet lettet ut og lo av hele misforståelsen en gang til. Så kom jeg hjem til leiligheten vi leier og plutselig sto jeg foran speilet og gråt. Det er jo ganske pinlig å gråte av noe så overfladisk som hår, men nå er det jo en gang sånn at jeg er jente, og litt overfladisk også, til tross for at jeg stadig prøver å minne meg selv på at "sålenge man er frisk osv osv..." Nå ler jeg litt igjen og tenker på nytt at hår faktisk vokser. 

Så har jeg altså fått en liten lærepenge, og jeg lover at jeg skal slutte å svare på spørsmål jeg ikke forstår betydningen av. Konsekvensen kan nemlig bli stor. 

Hvertfall lang. Hele 20 cm faktisk. 

Pre-frisørbesøk. Flettet og lykkelig. 

Pre-frisørbesøk 2. Når håret rakk meg til korsryggen. 

Post-frisør. No hablo español!

Ok da. Kan vel ikke akkurat kalle meg korthåret enda. 

Snekker-Ida

Jeg har alltid trodd at dersom jeg fikk en hammer i hånda hadde jeg skjønt rimelig kjapt hvordan jeg skulle bruke den. Det er nemlig ikke slik at jeg tidligere har hatt behov for å vite hva innholdet i verktøykassa er til, men det behovet endret seg raskt når vi kjøpte hus. Ikke et hus vi kunne flytte inn i, et oppussingsobjekt. Ordet høres jo nesten flott ut! Fylt av muligheter, drømmer og planlegging, men dessverre også utføring. Det viser seg faktisk at det ikke holder å finne ut hvordan du helst vil ha det, du må også stå på for at det skal bli slik. En ting er at det koster helsikes mye penger, og forøvrig mye mer penger enn man først trodde, en annen ting er jobben...

Jeg har sett nok episoder av Sinnasnekker'n til å vite at et oppussingsobjekt fører til stor frustrasjon, mye krangling, innimellom skilsmisser, mange blemmer og veldig ofte uferdige rom. Alt det var jeg forberedt på. Men jeg har også sett på Sinnasnekker'n at damer, langt grønnere på verktøysiden enn jeg, får til de mest finurlige snekker-prosjektene, bare de får en god forklaring og et tupp i baken. 

Så i september var motet på topp, og det første jeg gjorde var selvsagt å kjøpe meg en snekkerbukse! Ikke en slik gravide kvinner på 90-tallet brukte, men en arbeidsbukse med lommer til spiker og skruer, hanker til å henge hammer og drill på, til og med lommer på knærne som du kan putte puter inni for å skåne leddene! Riktignok er snekkerbuksen min knall rosa, men litt feminin må jeg jo få lov til å føle meg? Sammen med den rosa snekkerbuksen kjøpte jeg vernebriller og sånn hjelm man går rundt med på byggeplasser. Jeg vurderte også vernesko, men på dette tidspunktet var Ole faktisk så flau at han nesten gikk fra meg midt i butikken. At alle mannfolka lo (ja, bokstavelig talt, høylydt) når jeg kom til kassen brydde jeg meg fint lite om. 

"Skal du bli snekker du da lille venn!" var det en som sa, akkurat som om han snakket til et barn. 

"Jeg har kjøpt oppussingsobjekt!" svarte jeg med et stort smil, full av entusiasme og iver. 

Lykkeønskningene og tipsene rant på fra alle i køen, og jeg trippet ut av butikken med en skamfull Ole ved siden av meg. Jeg mistenker at han allerede på det tidspunktet begynte å få bange anelser, men han sa bare at jeg var veldig søt i snekkerbuksen min. 

Med riktig garderobe i boks var jeg klar og sammen med Ole la jeg faktisk tak på både soverom og gjesterom. Jeg sto på stige, holdt plankene og skrudde i skruene med drill! Egentlig skulle jeg sage, men etter at 3 planker måtte kasseres fordi jeg hadde saget i feil ende ble den oppgaven Oles. Like greit. 

Når den brune panelen i spisestua skulle males var det naturlig at jeg tok tak i malekosten. Det varte riktignok ikke så lenge, for etter at den ene veggen var malt skriker plutselig Ole:

"Hva er det du har gjort???"

Jeg antok at det var et retorisk spørsmål, for oppgaven jeg holdt på med var jo nokså selvforklarende, men utifra det sjokkerte toneleie gikk jeg utifra at noe var riv ruskende galt. 

"Det er striper på hele veggen!" Igjen denne sjokkerte skrikingen fra Ole. 

Når du maler panel er det jo mellomrom i mellom alle plankene, og disse malte jeg med en tynn kost, før jeg brukte rulle på de brede overflatene. Problemet (ifølge Ole) var at jeg malte alle mellomrommene med den tynne kosten på en gang, og i tillegg brukte alt for mye maling, så innen jeg rakk å begynne med rullen hadde mellomrommene begynt å tørke, og dermed oppsto det striper. Dette er slik informasjon jeg syns er greit å få før jeg starter, men ifølge Ole (som tydeligvis er ekspert på maling også!!!!!) var dette noe man burde skjønne av seg selv. Å male panel ble dermed Oles oppgave. Like greit. 

Vinduene fikk jeg lov til å male. Og det ble riktig så pent! Ingen striper, ingen flekker på veggene og Ole var fornøyd. Han var fornøyd i hele fire dager faktisk, helt til han skulle lufte litt. 

Dette med god informasjon i forkant av arbeidsoppgaven går igjen, for han hadde faktisk ikke fortalt meg at jeg måtte åpne vinduene når jeg malte den innerste karmen. Vinduene satt rett og slett fast, så for å åpne dem måtte Ole og faren bruke en stokk, ta løpefart og bryte opp vinduene. 

Tålmodigheten til Ole var dessverre begynt å ta slutt, så gjennom sammenbitte tenner argumenterte han på nytt for dette med "å skjønne noe av seg selv". Vi ble enige om å være uenige om den saken. 

Etter dette har jeg igrunn holdt meg litt på avstand, så hadde det ikke vært for en særdeles snill og ivrig svigerfar, kombinert med Oles stadig økende arbeidsglede hadde vi fortsatt hatt et uferdig hus med nytt tak, stripete vegger og igjenlimte vinduer. De har gjort alt selv og resultatet er faktisk ganske flott! 

Når vi (jeg sier vi, men dere skjønner jo hvem jeg egentlig snakker om) skulle legge fliser på badet leide vi en fliskutter. Denne skulle jeg levere tilbake til butikken og jeg tutet raskt innom huset, rasket med meg fliskutteren og troppet opp i butikken. Vi hadde hatt den litt på overtid, faktisk var det meningen at jeg skulle levert den for lenge siden, så jeg spurte butikkdamen om jeg kanskje heller kunne kjøpe hele kutteren? Joda, det gikk an, hun måtte bare vite hvilken modell jeg hadde. Maskinen sto i bagasjerommet på Punto'n min, så hun ble med ut på parkeringsplassen. 

"Her er'n" sier jeg, men damen står bare og stirrer på maskinen med en stussende rynke i pannen. 

"Den modellen der har jeg aldri sett før. Er du sikker på at den er vår?"

Vi gikk inn til kassa igjen og hun slo opp leieavtalen på dataen og kunne bekrefte at det var riktig butikk jeg var kommet til. Hun spurte så en kollega om han kunne bli med ut, så vi gikk ut i bilen alle tre. 

"Den der er ikke vår" sier mannen også, og kikker litt undrende ned på meg. 

"Joda" sier jeg, "det er her vi har leid den". 

"Men det merket der har vi ikke, og..." begynner mannen, men blir avbrutt av meg.

"Jo, det er deres, jeg lover at det er her jeg har leid den" sier jeg og er rett og slett nokså oppgitt over å bli møtt av så inkompetente ansatte. 

"Du... Det der er ikke engang en fliskutter. Det der er en sag" svarer han med sympati i stemmen. 

Det er ikke så altfor ofte jeg rødmer, men jeg kjente raskt den varme rødfargen bre seg utover ansiktet mitt, for det var tydelig å lese hva de to ansatte tenkte om denne blondinen som ikke så forskjell på en fliskutter og sag. En av forsvarsmekanismene mine er ukontrollert latter, og denne kicker inn når jeg minst venter det. Når en pasient forteller noe trist eller tragisk og jeg ikke vet hva jeg skal svare (høyst upassende, og jeg jobber hardt for å dempe disse utbruddene), hvis jeg ser noen kaste opp (igjen både jobbrelatert og upassende) eller hvis jeg prøver å dekke over en skikkelig flause. Som den gangen jeg skled ned en jerntrapp i høye hæler på shoppingsenteret/partysenteret i Puerto Rico, Gran Canaria og alle hang over rekkverket, pekte og skrek. At jeg i det hele tatt befant meg på det stedet er jo pinlig nok, men at alle de drita fulle charterturistene trodde jeg var enda fullere enn de til sammen, og i tillegg tydeligvis ikke behersket 12 cm stiletter ble rett og slett for mye for meg. Jeg lo som apekatt på speed, men egentlig syns jeg jo ikke det var morsomt i det hele tatt.
Det var det som skjedde i flisebutikken også, problemet her var at det var ingen andre som lo sammen med meg. De to ansatte ble bare stående å stirre på meg, pinlig berørte på mine vegne, som sto bøyd som ei reke, og hylte utover parkeringsplassen. Jeg fikk faktisk traumatiske flashbacks til den gangen jeg ble fersket i biltyveri. 

Det er kanskje ikke alt praktisk jeg har håndtert med den finessen jeg forestilte meg når vi startet i høst, men det nærmer seg utrolig nok straks innflytting. Det er foreløpig nokså sparsomt innredet, men sofa, spisestue, seng og garderobe er på plass. For ikke å snakke om min lekre Dorian Maxi, gigastolen jeg har ønsket meg siden vi begynte å kikke på hus! Huset er blitt mye finere enn jeg trodde var mulig med det utgangspunktet vi hadde, og jeg har faktisk fått alt jeg ønsket meg:

Påkledningsdukke:

Lysekrone:

Stolen min:

Og walk-in garderobe!

Og for dere som er like grønne som meg... Slik ser altså en fliskutter ut:

Ikke slik:

Pappa's diett.

Jeg har alltid visst at familien min var over gjennomsnittet interessert i fysisk aktivitet. Jeg har gjennom oppveksten forstått at det ikke er normalt at moren og faren din logger flere treningstimer enn en gjennomsnitlig junioraspirant til det norske skilandslaget. De har likevel akseptert, dog tok det tid, at jeg ikke følger etter på resultatlistene innenfor de mange grenene de har diplomer fra. Jeg har jo bevist i en årrekke at jeg verken har talent eller lyst til å bestige fjelltopper, løpe lange lykteturer i høstmørket, sykle milevis eller stake meg over snøkledd landskap på langrennski.

Likevel hender det, til tross for at de egentlig vet bedre, at de øyner et håp om at jeg plutselig innser hvilken glede og tilfredstillelse disse aktivitene gir. Kanskje tror de at det er de adjektivrike beskrivelsene av lyset over Sjusjøvannet, lukten av granbar og lyden av den knirkende snøen under skiene, som endelig har fristet meg? 

Det mangler uansett ikke på oppmuntring og støtte hjemmefra. Nysmurte ski, finjusterte sykler, alt ligger til rette så fort jeg ymter frempå at jeg kanskje skal gjøre en innsats for at den metabolske alderen min skal bli yngre enn min mors.
Ole har jo gitt meg opp for årevis siden. Det kan være at jeg slaktet forslaget hans om at jeg skulle gå ned til 58 kilo såpass hardt, at han forsto det var nyttesløst. Eller at han innså nederlaget når selv ikke en 5 måneders premietabell ga videre lyst til sykling.
Men nå virker det imidlertid som også pappa har forstått at toget har gått, og at eneste måte å unngå at datteren hans knekker flere møbler, er å sette hardt mot hardt.

Det er 2. juledag og siden matbutikken har vært stengt et par dager har vi rett og slett gått tomme for sjokolade. Du må ikke tro det var kjøpt inn for lite for romjulen. Å nei! Her har det vært nok potetgull, sjokolade, marsipan og riskrem til å holde en afrikansk landsby gående til langt uti april.
Men det var altså tomt. Så ser jeg pappa tygge på en sjokoladebit. Gal av sukkerabstinenser, trygler jeg om en bit fra det hemmelige lageret hans!
Han henter en pakke med Walters mandler (de deilige melkesjokoladebitene fylt med karamelliserte, salte mandler!)
Så spør han:

"Hvor mange runder har du gått rundt myra i dag da?"

Myra er en liten runde på 5 km, som jeg faktisk må gå over et helt fjell for å komme rundt!!!
Jeg har naturligvis kun gått én runde rundt myra i dag. Sammen med Oskar.
Så hva gjør pappa? Jo, han begynner å lese på næringstabellen til sjokoladepakken for å regne ut hvor mange biter jeg har fortjent! Som alle vet er jo ikke næringstabellen til søtsaker noe man blir glad av, og det ble heller ikke pappaen min. En halv rute tilbød han meg.

Takk gud for at butikken åpner igjen i morgen, så slipper jeg å være avhengig av pappas hemmelige lager, for å kunne legge på meg de tradisjonelle 5-6 julekiloene!
Fortsatt god romjul ønskes alle! :-)

Èn halv bit altså.