Tro mot bloggens tittel var jeg for to uker siden på tur. Ikke hvilken som helst form for tur. Jentetur. Å sette merkelappen "jentetur" på en tur, setter også visse krav. Blant annet inkluderer det en viss dekadent stil med stetteglass, glossy, firkantede handleposer, ubehagelige sko og lange øyevipper.
Slik ble ikke akkurat jenteturen vår.
Tidlig en torsdag morning presset vi tre jenter, tre digre kofferter og en trøtt kjæreste-sjåfør inn i en liten Toyota. Stemningen mot Gardermoen var munter og god, ispedd nervøse spørsmål som "har alle gyldig reiseforsikring?" og "trenger vi pass?".
Avslappede som vi var tok vi det med stoisk ro når flyet ble annonsert en halvtime forsinket. Roen beholdt vi også de neste 5 gangene den samme beskjeden kom. 3 timer senere enn planlagt landet Ida, Tina og Catrine i Stockholm, vårt lekereir de neste tre dagene.
Så kom dagens første pulsøkning.
Flydørene var åpnet og passasjerene strømmet nedover midtgangen for å slippe ut. Jeg satt forstatt og samlet sammen sakene mine. I det jeg løfter opp skjerfet mitt klirrer det i noe blankt. Ned i fanget mitt faller to diamantringer i hvitt gull.
Ved avgang bød Catrine på håndkrem og for å skåne mine dyrebare skatter tok jeg av ringene mine. Jeg glemte bare å ta dem på igjen. Du syns vel nå at jeg hadde flaks som fikk dem rett i fanget når jeg skulle til å gå av flyet? Joda, det syns jo jeg også, hvis ikke hadde de ligget igjen i sete 14 A. Det var bare det at jeg manglet én. Min prinsesseslepne diamantring, en gave fra mamma'n og pappa'n min, var søkk borte.
Jeg finkjemte skjerfet på nytt, kammet gjennom håret mitt, sjekket genseren, bh'en, bukselommene, flysetet, gulvet, setelommen, overalt. Ingen ring. Jeg må ha sett litt desperat ut, for en flyvertinne kom bort og spurte hva som hadde skjedd. Deretter fulgte tidenes leteaksjon med flyvertinner, meg, Tina og Catrine krabbende på gulvet gjennom alle seteradene (du aner ikke hva som skjuler seg i kriker og kroker på gulvet, hvem var det mennesket som hadde klippet tåneglene på flytur??? ÆSJ!!!!), men ingen ring dukket opp.
Med tårer i øynene fylte jeg så ut all kontaktinformasjonen min og presiserte igjen hvilken personlig verdi den hadde (jeg turte jo ikke si hva den var verdt i penger!).
Så kom et eureka-hyl fra Catrine: "IDA! JEG FANT DEN!!!!!" Nederst i et sammenklemt hjørne i setelommen lå ringen min. Herregud, så glad jeg ble.
Fordi vi var så sene ut av flyet sto koffertene våre ved siden av bagasjebåndet og ventet på oss. Vel, to av dem hvertfall. Tina sin var ingen steder å se. Ny leteaksjon ble satt igang, vi trålet hvert eneste bånd og hver eneste krok, men ingen blomstrete koffert var å finne.
Servicehjørnet ble oppsøkt og nødvendige papirer ble fylt ut. Mannen bak disken hadde ingen anelse på verken hvor kofferten kunne befinne seg (var den feilmerket kunne den jo ha havnet i AFRIKA!!!) eller når man kunne regne med å få den tilbake (Kanskje idag, kanskje neste uke og kanskje ALDRI!!!!) Stakkars Tina trasket ut av flyplassen med en liten håndveske dinglende på armen.
Hotellet vi kom til ble heldigvis dagens første hyggelige overraskelse. Nytt, rent, pent og stilig, stort bad, kjøkkenkrok og god plass til både sofa og senger. Biz Apartments anbefales varmt!
Etter noen strabasiøse timer var vi klare for en hyggelig lunsj, så vi henvendte oss til resepsjonisten for å få tips om hvor vi kunne få en fersk kyllingsalat i koselige omgivelser.
Joda, gikk vi gjennom parkeringshuset og ut på gaten skulle vi finne det vi lette etter. Det vi fant var Mekonomen.
Inne på Mekonomen var det riktignok en liten kafé, men hvis jeg skal sammenligne med noe må det være "restaruanten" til Ikea. Men som sagt var vi sultne, så kantina til Mekonomen måtte bare duge. På dette tidspunktet var vi ikke spesielt imponerte over hverken resepsjonistens kafé-preferanser eller Stockholm generelt, men latteren satt heldigvis løst.
De neste dagene lærte vi at det egentlig var ganske fint i Stockholm (vi har alle lyst til å bo i Gamlebyen), bortsett fra at de har verdens mest snobbete kultur på utestedene. Forresten var hele Stockholm nokså snobbete, jeg tror jeg aldri har sett så mange unge menn med sleik, fintrimmet skjegg og kashmir-skjerf. Den ene dagen vi traff en ung fyr med caps og jeans huket vi tak i han for å spørre hvor vi kunne ta oss en øl uten å bli sett ned på av champagne-jentene. Det morsomste vi oppdaget var et hotellet vårt faktisk hadde eget bowling-utested og en knallbra restaurant. Tidenes beste vors!
All-over endte Stockholm egentlig høyt på lista over steder vi vil besøke igjen, og byen anbefales absolutt som kulisse for jentetur. Enten du ønsker deg jentetur med shopping og champagne, eller jentetur ala Ida, Tina og Catrine.
Slik ble ikke akkurat jenteturen vår.
Tidlig en torsdag morning presset vi tre jenter, tre digre kofferter og en trøtt kjæreste-sjåfør inn i en liten Toyota. Stemningen mot Gardermoen var munter og god, ispedd nervøse spørsmål som "har alle gyldig reiseforsikring?" og "trenger vi pass?".
Avslappede som vi var tok vi det med stoisk ro når flyet ble annonsert en halvtime forsinket. Roen beholdt vi også de neste 5 gangene den samme beskjeden kom. 3 timer senere enn planlagt landet Ida, Tina og Catrine i Stockholm, vårt lekereir de neste tre dagene.
Så kom dagens første pulsøkning.
Flydørene var åpnet og passasjerene strømmet nedover midtgangen for å slippe ut. Jeg satt forstatt og samlet sammen sakene mine. I det jeg løfter opp skjerfet mitt klirrer det i noe blankt. Ned i fanget mitt faller to diamantringer i hvitt gull.
Ved avgang bød Catrine på håndkrem og for å skåne mine dyrebare skatter tok jeg av ringene mine. Jeg glemte bare å ta dem på igjen. Du syns vel nå at jeg hadde flaks som fikk dem rett i fanget når jeg skulle til å gå av flyet? Joda, det syns jo jeg også, hvis ikke hadde de ligget igjen i sete 14 A. Det var bare det at jeg manglet én. Min prinsesseslepne diamantring, en gave fra mamma'n og pappa'n min, var søkk borte.
Jeg finkjemte skjerfet på nytt, kammet gjennom håret mitt, sjekket genseren, bh'en, bukselommene, flysetet, gulvet, setelommen, overalt. Ingen ring. Jeg må ha sett litt desperat ut, for en flyvertinne kom bort og spurte hva som hadde skjedd. Deretter fulgte tidenes leteaksjon med flyvertinner, meg, Tina og Catrine krabbende på gulvet gjennom alle seteradene (du aner ikke hva som skjuler seg i kriker og kroker på gulvet, hvem var det mennesket som hadde klippet tåneglene på flytur??? ÆSJ!!!!), men ingen ring dukket opp.
Med tårer i øynene fylte jeg så ut all kontaktinformasjonen min og presiserte igjen hvilken personlig verdi den hadde (jeg turte jo ikke si hva den var verdt i penger!).
Så kom et eureka-hyl fra Catrine: "IDA! JEG FANT DEN!!!!!" Nederst i et sammenklemt hjørne i setelommen lå ringen min. Herregud, så glad jeg ble.
Fordi vi var så sene ut av flyet sto koffertene våre ved siden av bagasjebåndet og ventet på oss. Vel, to av dem hvertfall. Tina sin var ingen steder å se. Ny leteaksjon ble satt igang, vi trålet hvert eneste bånd og hver eneste krok, men ingen blomstrete koffert var å finne.
Servicehjørnet ble oppsøkt og nødvendige papirer ble fylt ut. Mannen bak disken hadde ingen anelse på verken hvor kofferten kunne befinne seg (var den feilmerket kunne den jo ha havnet i AFRIKA!!!) eller når man kunne regne med å få den tilbake (Kanskje idag, kanskje neste uke og kanskje ALDRI!!!!) Stakkars Tina trasket ut av flyplassen med en liten håndveske dinglende på armen.
Hotellet vi kom til ble heldigvis dagens første hyggelige overraskelse. Nytt, rent, pent og stilig, stort bad, kjøkkenkrok og god plass til både sofa og senger. Biz Apartments anbefales varmt!
Etter noen strabasiøse timer var vi klare for en hyggelig lunsj, så vi henvendte oss til resepsjonisten for å få tips om hvor vi kunne få en fersk kyllingsalat i koselige omgivelser.
Joda, gikk vi gjennom parkeringshuset og ut på gaten skulle vi finne det vi lette etter. Det vi fant var Mekonomen.
Inne på Mekonomen var det riktignok en liten kafé, men hvis jeg skal sammenligne med noe må det være "restaruanten" til Ikea. Men som sagt var vi sultne, så kantina til Mekonomen måtte bare duge. På dette tidspunktet var vi ikke spesielt imponerte over hverken resepsjonistens kafé-preferanser eller Stockholm generelt, men latteren satt heldigvis løst.
Etter lunsj var vi klare for shopping, spesielt Tina som gjerne ville ha en ekstra truse eller to i tilfelle kofferten faktisk aldri dukket opp. Vi forsøkte først å ta bussen, men der slapp vi ikke på uten billett (og å kjøpe billett fikk vi heller ikke lov til), så først måtte vi til innkjøp av 3-dagers pass på togstasjonen et stykke unna. På veien fikk vi se trusene til to rusa tyskere, selv om vi er nokså sikre på at vi ikke ga uttrykk for at det var noe vi ønsket, men det minnet oss hvertfall på målet med dagens shopping.
Vi ble stadig anbefalt NK kjøpesenter, men der viste det seg faktisk at TRUSENE KOSTET 360 KRONER STYKKET og det kunne vi bare ikke gå med på. Heldigvis fant vi Gallerian, og der kostet trusene det samme som hjemme, noe vi kunne godta. Flaks for Gjensidige at det var Tina som mistet kofferten, for hun hadde så snill samvittighet at hun kun kjøpte det aller, aller nødvendigste og nådde ikke engang halvveis til toppsummen forsikringen hennes egentlig utbetalte ved tapt bagasje.
Men det viste seg raskt at det ikke var bare bare å kjøpe undertøy til Tina, så jeg og Catrine fortet oss å finne et Systembolag. På veien dit kom vi forbi en plukk og miks-disk med nøtter. Det passet oss utmerket, og vi begynte straks å fylle opp en diger pose.
"Oi Ida!" ropte Catrine plutselig, "Prøvesmaking er tillatt står det på skiltet"
Så vi smakte på hver eneste sort vi puttet opp i posen, mandler trukket i belgisk sjokolade, yoghurt-kuler og salte macademianøtter.
"MMMM! Denne var kjempegod! Prøv den!" sa den ene til den andre hver gang vi kom over noe spennede. Så, like plutselig, knekker Catrine sammen, ned på huk, med hodet mellom knærne mens hun hikster av latter. Jeg forstår nada, for alt hun klarer å få frem er "Det står ej! HAHAHAH! Det står ej!"
Det viste seg at svensken til Catrine ikke var spesielt stødig, eller så var det kanskje øynene hennes det var noe galt med. Kanskje leste hun rett og slett det hun ønsket at det skulle stå, men skiltet var egentlig ikke mulig å misforstå:
Vi skammet oss fryktelig og fortet oss tilbake til undertøysbutikken og røsket Tina ut av blondene. Vi innså at dagen hadde vart lenge nok og ble enige om å kjøpe take-away kinamat og ta bussen tilbake til hotellet. Som sagt som gjort. Vi fant busstoppet for riktig bussnummer (du aner ikke hvor mange alternativer vi hadde!) og pustet lettet ut når vi endelig dumpet ned i setet. Det eneste vi glemte å tenke på var hvilken retning bussen gikk i, men en vennlig med-passasjer kunne fortelle oss at vi nå var på vei ut på motsatt siden av byen. Vi skulle egentlig tatt bussen fra andre siden av gaten. Vi hoppet av bussen midt uti ingenting og da gav jeg helt opp. Det var igrunn bare en ting å gjøre:
All-over endte Stockholm egentlig høyt på lista over steder vi vil besøke igjen, og byen anbefales absolutt som kulisse for jentetur. Enten du ønsker deg jentetur med shopping og champagne, eller jentetur ala Ida, Tina og Catrine.
