Trusa mi.

For et par uker siden fikk jeg vondt i ryggen. Skikkelig vondt i ryggen. Så vondt at jeg ikke klarte å sitte oppreist mer enn fem-ti minutter, før jeg måtte legge meg flatt ned. Selvsagt tenkte jeg at det skulle gå over av seg selv. 
Jeg er ung (hvertfall ikke gammel), og kroppen skal jo fikse slikt selv. Det gjorde den ikke, så etter en ukes tid i vertikal stilling, bet jeg i det sure eplet og ringte kiropraktoren. Én ledig time, påfølgende dag, en halvtime etter dagvakten min på sykehuset var overstått. 
Nå tenker du kanskje at det ikke er videre smart å jobbe som sykepleier med en rygg som allerede er vond, men snille kollegaer tilpasset det slik at jeg kun hadde medisiner og legevisitt, og ingen tunge pasienter.
Dagvakten starter 7.30, og for å rekke kjøreturen, parkeringen, uniformkøen og skiftingen, bør jeg helst reise hjemmefra 6.45. Har jeg fortalt at jeg er utpreget B-menneske? Jeg er trøtt om morran. Heldigvis er jeg likevel våken nok til å huske at vi går i hvite, tynne pysjbukser hele dagen, derfor prøver jeg alltid å ta på truser som ikke lyser gjennom eller lager digre trusemerker. Akkurat den tirsdagsmorningen var det heller slunkent i truseskuffen (ja, truseskuffen). Når jeg kikket bort på den digre haugen med skittentøy jeg hadde ment å ta tak i i en ukes tid forsto jeg hvorfor. Nederst i skuffen fant jeg likevel noe som ikke ville synes altfor godt i den hvite buksen. Men folkens, det er jo alltid en grunn til at akkurat den trusa ligger igjen til slutt, sant???

10 minutter over halv fire satte jeg meg i bilen, og var forholdsvis fornøyd med å ha 20 minutters margin fra Lørenskog til kiropraktoren på Skjetten, helt til jeg så køen INNE i parkeringshuset. Portene i parkeringshuset er alltid åpne om morningen og på ettermiddagen, nettopp fordi ALLE dagvaktene på hele sykehuset slutter på slaget likt. Bare på sengepostene må det tilsvare minimum 300 personer, for å ikke snakke om den andre halvdelen av sykehuset. Denne dagen var portene lukket, og det betyr at hver bil må stoppe, sveive ned vinduet, bippe personalkortet og så kjøre ut. Det tar tid det. Så lang tid at jeg, ti minutter over fire, heseblesende stormet inn til kiropraktoren. Svetten lå som et klamt lag over hele ryggen, kroppen min takler dessverre verken stress eller trappeløping med dunvest og veske spesielt godt.
Jeg bablet frem titusen beklagelser, men fikk liksom ikke helt til den forklaringen med portene i parkeringshuset. I stedet mumlet jeg noe om mye å gjøre på jobb. Ikke at det spiller noen rolle, forsinket var jeg uansett. Etter flere stotrende tilbud om å betale for en dobbeltime, feide han det hele bort og ba meg sette meg på benken og kneppe oppe buksesmekken. Ja, for det var vel korsryggen jeg hadde vondt i? Joda. Vond korsrygg.

Jeg knepper opp og setter meg ned, men det er ikke før han ruller buksen nedover baken min at jeg kommer på hva jeg har under. Det er fælt å si det, men det hadde vært så uendelig mye bedre dersom kiropraktoren var en litt eldre, kjip og tørr type, i stedet for en jeg forestiller meg ikke kan være spesielt mye eldre (herregud, kanskje han er yngre!) enn meg.

Under buksen hadde jeg en sort tanga-truse, en av disse som ikke har stoff i baken, kun en tråd for å linke fremstykket sammen med bakstykket. Fremstykket er en liten trekant i sort silke. Stoffet som holder trusen på plass rundt hoftene er fulle at sorte, store blonderytsjer. Mellom hofte-rytsjene og rumpe-tråden er det en laget en trekant av blonder med hull i midten, slik av øverste del av rumpesprekken synes... Og på toppen av kransekaka, i dette tilfelle rumpa mi, to digre silkesløyfer.
Jeg legger ikke ut bilder av undertøyet mitt på internett, hvis ikke skulle du selvsagt få sett hva jeg snakker om.

Altså, jeg vet ikke hva designeren har tenkt på, og jeg aaaaner ikke hva jeg tenkte på når jeg kjøpte den! Og hvorfor ligger den fortsatt i skuffen min??? Den ser jo latterlig ut! En sånn truse som prøver å være sexy, men så blir det bare fryktelig komisk. Likevel, det føltes ikke spesielt komisk når jeg blottet rumpesprekken for den litt-for-unge fyren som sto bak den svette ryggen min. Herregud, jeg skammet meg. Det er lenge siden jeg har følt meg så dum.
Det eneste jeg trøstet meg med var tanken på at jeg ikke er den første som har brukt uanstendig undertøy foran helsepersonell. Venninnen min Ida skulle undersøke en snowboard-skade for mange år siden. Når legen ba henne ta av buksen husket hun også hva hun hadde kledd på seg den morningen. Røde stringtruser med gullbjeller. "Hei hå - nå er det jul igjen" sa legen muntert når hun klatret klirrende opp på undersøkelsesbenken. Ida skammet seg hun også.

Men her kommer dilemmaet mitt: Hva slags truser er egentlig riktig å ha på seg når man skal blotte baken til en lege eller kiropraktor? Jeg vil definitivt ikke ha på meg noe så avslørende som den latterlige tråd-tangaen igjen. Men jeg vil jo ikke ha på meg en diger trusebukse heller!

Den siste tiden har jeg vært så heldig å få teste det ut i praksis flere ganger i uken, og etter mye eksperimentering og diskutering har jeg kommet frem til at hipsteren er den store vinneren. Den kan være hvilken som helst farge, både blonder, bomull og microfiber uten at jeg føler meg verken gammal eller uanstendig.

Ryggen er heldigvis mye bedre, så den litt-for-unge kiropraktoren vet tydeligvis hva han driver med. Jeg har ny time på tirsdag, så fridagen min idag benyttes til klesvask. For Gud forby at jeg står å graver nederst i truseskuffen igjen!

Bridget og jeg har mye til felles, inkludert dårlig truse-smak og...

...evnen til å ha på feil plagg til feil tid:

Gammel.

Det har jo skjedd litt siden sist. Heldigvis. 3 måneder er lang tid dersom ingenting skjer, men slapp helt av, dette innlegget er ikke en oppsummering av hva som har foregått på daglig basis siden sist. Men kort fortalt er det ca slik: ekte autorisert sykepleier (endelig!!!), Italia (åh), Andrea Bocelli (tjaaa), Garda-sjøen (digg), Frankrike, Tyskland (dyreparken yaaay), Grenserittet (ny rekord!), Kokelv/Alta, jobb, Birkebeinerrittet (epic!), jobb, Østerike, jobb, Barcelona, jobb.

Også har jeg hatt bursdag. Bursdag betyr et år eldre. 25 er ingen alder, overhodet ikke. Men når jeg våknet, den trettende juli, av at Ole sang:
"Våkn opp! Våkn opp! Nå er du nærmere tredve enn tjue! Nå er du nærmere tredve enn tjue! Nå er du nærmere tredve enn tjue!", mens han hoppe-danset i senga, så må jeg innrømme at hjertet mitt brast litt.
Nærmere tredve enn tjue. Puh! Problemet er ikke selve tallet her. Problemet er at tallet mitt ikke matcher meg. Som alle andre hadde jeg en plan, en visjon, en idé om hvordan hverdagen til 25-årige Ida så ut. Den involverte en adresse hun ikke delte med foreldrene, en kjæreste med stor og stødig inntekt han villig delte med henne, snik-planlegging av det kommende bryllupet kjæresten enda ikke visste om, en tanke om at genene hennes skulle føres videre innen rimelig kort tid og en kropp som selvsagt fortsatt sa 19.

Ikke misforstå meg nå. Minus den 19-årige kroppen (og kanskje litt av den store, stødige inntekten) er det ingenting av dette jeg ønsker meg. Og det her jeg får trøbbel. Jeg er blitt 25 år. Burde jeg ikke ønske meg dette? Burde jeg ikke grave gjennom finn-annonser etter et krypinn som gjør meg til gjeldslave neste halvdel av livet? Burde jeg ikke søke på faste jobber? Burde jeg ikke lese aviser? Burde jeg ikke vite hva hovedstaden i Australia er? (Nei, det er visst verken Sydney eller Melbourne!!!!!) Burde jeg ikke tenke at det er på tide å utnytte elastisiteten til livmoren min?
Svaret er muligens ja, men i så fall må jeg bare si at det har skjedd en feilkobling i mitt system. Jeg har det helt topp med en ekstravakt her og der, en liten hybelleilighet, en raka fant av en kjæreste og jeg er strålende fornøyd med at ingen av organene mine har tøyd seg i den ene eller andre retningen.
Når det popper opp et nytt ultralyd-bilde på Facebook-siden til en gammel klassekamerat blir jeg like sjokkert som om vi fortsatt var 14 år.
"HÆÆÆÆ???" tenker jeg forferdet, "Stakkars!!! Nå har'a virkelig havna i uløkka!!!" Helt til jeg kommer på at det sannsynligvis var nøye planlagt, at prevensjonsmidler ble kuttet ut for flere måneder sider, og at fargene på barnerommet allerede er valgt. Jeg summer meg heldigvis raskt nok til at kommentaren min på bildet leser "Gratulerer!" og ikke "Kondolerer."
Så hvor er jeg egentlig? Passet sier 25, men det kan jeg bare ikke finne meg i. Men så er det hvordan andre ser meg da. Det er tydeligvis ikke alle som henger med på min tankegang.
I starten av september var vi i Østerike for å heie på de norske jentene og guttene i VM i terrengsykling. I 25 grader og solskinn sto jeg, Even, Eirik og Petter og heiet på Gunn-Rita Dahle. Eirik hadde nettopp kjørt inn til en fabelaktig 12. plass i junior-VM, og kanskje var det derfor hjertet hans pumpet litt ekstra raskt i østerriksk skog. I hvertfall satt kommentarene løst hver gang solbrune, slanke ben smøg seg forbi. Det er den eneste fellesnevneren jeg finner, her snakker vi blondiner, brunetter, rødtopper, store og små pupper, sure fjes, store smil, unge og tja... Yngre. 
Til slutt sier jeg: "Herregud Eirik, jeg fatter ikke hvordan du legger merke til alle, det må bare boble helt over av hormoner inni deg!" Eirik er 17 år, og svaret jeg fikk kom raskt, konkret og uten snev av tvil: 

"Det er ikke hormoner som er caset her Ida, det er bare at du er så GAMMEL at du ikke forstår deg på slikt lengre."
Ouch. Den svei. Bokset i magen av en 17-åring. Gammel. "Forstår deg ikke på "slikt" lengre". Jeg følte meg som et fossil. Jeg følte meg utgått på dato, brukt opp, ferdig, gammel. Gammel! Ikke 17 lengre. Ikke engang ung voksen, bare gammel.
En perfekt match til hvordan jeg fryktet det var blitt.  Jeg forsøkte å trekke pusten dypt, gi et svar som kunne avvæpne den stygge sannheten, skjule at ordet i det hele tatt fikk meg til å blunke to ganger, men jeg er redd jeg bare stotret og gjentok "Jeg er ikke gammel, jeg er ikke engang voksen. Jeg er ikke gammel, jeg er ikke engang voksen." om og om igjen.

Og det er min sannhet. Ikke gammel. Ikke voksen. God tid. Og spiller det egentlig noen rolle hva andre syns da? Hva andre syns er på tide? Jeg vet ikke. Kanskje er det jeg som rett og slett må TA MEG SAMMEN, innse et par realiteter og akseptere at det er på tide å bli voksen?
Angående det å være voksen, av alle Disney-karakterene er det to stykker jeg alltid har identifisert meg med 100 %. Den ene er Ariel, som er fanget i en verden med forventninger som ikke passer overens med hennes egne. Den andre er Peter Pan som vil leke for alltid. Skjønner dere eller? Dette stikker dypt, langt inn i barndommen.
Jeg klarer ikke å konkludere i noen retning her, jeg tror jeg bare må slutte å tenke på det. Det er jo ikke slik at jeg får gjort noe med saken. Og alternativet til å bli eldre er tross alt mye, mye verre. I mellomtiden lover jeg å nyyyyyte friheten som ung, ikke voksen og hvertfall ikke gammel! 

Den unge og den gamle.

Alle kan vel se at vi ikke er voksne?