torsdag 29. desember 2011

Krøller.

Kusinen min, Marte Blix Iversen 14 år, fikk i skoleoppgave å skrive dikt. Sjangeren heter vistnok "kamp-poesi", en sjanger jeg ikke kan huske at vi hadde i norsktimene for 10 år siden...
Diktet ble, etter ivrig oppfordring fra mamma'n hennes, lest høyt på Lille Julaften. Det jeg (og dere andre i familien, bare innrøm det!) mistenkte at skulle bli en pinlig affære med skole-rim ala "roser er røde" viste seg å fremkalle høye latterbrøl i hele stua. Diktet er altfor bra til å gjemme seg i norskskriveboka til Marte, så jeg har fått lov til å poste det på bloggen min. Dere får dessverre ikke æren av å høre Marte lese det høyt, men dere får legge litt sjel i fremføringen for dere selv.
Jeg gleder meg til flere skriblerier Marte!



Krøller. 
Det er no dritt. 
Shit!
Det jeg ønsker meg mest av alt, 
er det rette håret som er søstra mi sitt.
Men sånn har det nå en gang blitt,
at ser du et krøllete hår, er det mitt
brusete og slitt
svart på hvitt.

Men jeg har blitt bitt,
av fasinasjonen for en duppeditt.
Den kalles en rettetang
og kan holde håret rett hele dagen lang
og PANG!
så er det søte liv igang.

Men det ekke så lett,
alt ekke så fett.
For vil du at håret skal holde seg rett,
må du ha litt vett.

Ikke gå ut i regnet sier jeg deg,
men hvis du allikevel velger å trosse meg,
ikke kom til meg,
når du er trist og lei,
fordi kjæresten din dumpa deg!
Hva var det han sa? spør jeg da.

"Krøller, svære bøller, 
de henger faen meg rundt hue ditt som digre møller!"
men ikke skyld på meg,
jeg bruker jo hele detta diktet på å advare deg!

Så glem alt du vet,
om bra personlighet,
om å ikke være fet,
og å være en del av en menighet.
Det er ingen som bryr seg om hvor bra
du er på innsia da.
Ingen som går i fyr når du forteller hvor du kommer fra.
Ja, 
hvis du ikke finner en som er helt ute da,
som er det folk kaller "bra".
Som bare bryr seg om hva slags verdier du skal ha.

Sånne genier som folk sier
skal du lete lenge etter i da',
sånne fins det jammen ikke mange a'!

Det folk tiltrekkes av er hår.
Ikke om du har fine lår,
hva slags karakterer du får,
eller hvor sexy du går.

Ønsk deg en rettetang til jul i år,
og si hade hæsjens hælvetes krølle-hår!
Uansett om du er sær
ingen bryr seg egentlig om klær,
om du har nylakkerte tær,
eller om magan din etser ut som en kilo med gjær!
Det som er viktig her, er:

Ha alltid en rettetang nær
og ikke gå ut i alt av vær.
Varmt eller kaldt
vinter, sommer, vår eller høst
rettetang er et møst! 


Dette er altså håret som skaper slike bekymringer:

Bøllete møll-krøller:

Heller ikke oppsatser er bra nok for Marte:

Det er Marie, søsterens hår hun ønsker seg:




lørdag 17. desember 2011

Sykkelhuset 2011

Det har riktignok vært offisielt noen dager nå, men med verdens tregeste nettforbindelse er det ikke så enkelt å oppdatere. Jeg er endelig på plass i Sykkelhuset, Norges desidert tøffeste reality-ekspedisjon! Det er Henrik Alpers som er seriens produsent og første episode kan du sjekke ut her: Sykkelhuset

Episoden med min ankomst kan sjekkes ut her: En dame i sykkelhuset

Det er et vanvittig tøft liv i sykkelhuset. Hittil har jeg, som eneste jente, bodd 7 dager sammen med 7 sykkelgutter. Hver morning blir vi vekt kl 8 av Frederik Wilmann som synger og tramper. Deretter må jeg faktisk tilbringe mange timer alene på solsenga mens alle guttene sykler. Hver dag må vi selv bestemme hvilken restaurant vi skal spise på. Spørsmålene hoper seg opp hver gang: Italiensk, kinesisk, spansk eller japansk? Amadores, Puerto Rico eller Meloneras? Vin eller ikke vin? Dessert eller ikke dessert?
Presset er enormt, men vi forsøker å holde ut.
Det verste er når noen blir stemt ut, og som dere kan lese på Alpers sin blogg er utstemningene noe av det mest følelsesladede vi noensinne har opplevd. I går mistet jeg Alias-partneren min, Svein-Erik. Hvem jeg skal spille på lag med nå aner jeg ikke, men det blir nok aldri det samme igjen.

Serien oppdateres her nesten daglig.


lørdag 10. desember 2011

Spennende nyheter!

Jeg har en liten hemmelighet som snart kommer ut. Jeg har søkt om å være med i en realityserie og har kommet inn! Foreløpig er det ikke offisielt hvilken enda, men det er en av tidenes tøffeste ekspedisjoner... Jeg er faktisk på vei, i fly, til stedet akkurat nå! Oppdatering kommer når jeg får lov til å slippe nyheten. :-)

lørdag 3. desember 2011

Bilder & Blåskjell

Siden det har gått så lang tid siden sist jeg oppdaterte bloggen regner jeg ikke med at det er noen som leser den lenger heller. Siden det sannsynligvis ikke er noen som leser, så trenger jeg heller ikke å skrive så veldig mye. Blåskjell-historien får dere da. Riktignok 2 måneder forsinket. Foreldet vil kanskje noen si, men her kommer det uansett litt bilder fra en herlig høsttur til St. Raphael, Frankrike:


Er det rart vi koste oss her?

Årsaken til at vi var der var selvsagt sykling. Roc Azur er et kjempestort ritt, men fordi det går såpass sent på året er det alltid veldig jovial og god steming, både før, underveis og etter. Her er to stk (av mange!) som faktisk sykler tandem. Imponerende i den løypa.

 Lars-Frederic Nordbakken er fast mekaniker for Raumerrytterne. Vi og Christina utgjorde helgens langeteam. Vi strøk med glans på den oppgaven! Jobben er igrunn enkel nok: Gi syklistene drikke. Problemene oppstår når tidsskjemaet er så tett at man ikke rekker i mellom punktene. Legg til fremmed land, ikke fransk-talende, kø, ukjente veier og stress. Det endte med at de stakkars juniorgutta våre ikke fikk drikke, og jeg har fortsatt dårlig samvittighet! Det var tross alt nokså varmt. 

Simen derimot, han fikk drikke! Så litt nytte gjorde vi tross alt.


En uheldig Simen får hjelp av Røde Kors. 



Alle tøffe gutter har bandasje!! Forresten! Tidligere i år tipset jeg om at denne karen her var singel og på leting. Søket er herved avblåst! Dere må slutte å ringe han halv fire om lørdagsnatten!!! NOK ER NOK!

 Dette er Truls og Carina. Vanligvis er de to fredelige, vennliginnstilte mennesker. Hva vi har gjort for få dem på nakken er uvisst, men dette er altså de skyldige som ANBEFALTE blåskjellene på det sterkeste. "Dere MÅ prøve blåskjellene" sa de. 
"Okay" sa vi "Blåskjell blir det!"
Nå skal det sies at de også spiste blåskjell, men de visste hvilken skål kokken hadde lagt de giftige i. True story.


Dette er juniorgutta. De spiste ikke blåskjell og var fornøyde med det.

Dette er kusine Christina. Ja, det er hun som fikk klikkpedaler i sommer. Hun har kommet seg nå og gleder seg til og med til ny sykkelsesong. (HAHAHA)

Og her er altså jeg og Ole. Allerede på bildet under teksten kan man jo se at det er noe alvorlig galt med Ole. Okay. Her er altså historien: 
Syklingen var overstått, og alle vi norske gikk ut for å spise middag sammen. Vi var 6 stykker som bestilte blåskjell, og Carina og Truls hadde helt rett: Beste blåskjellene jeg noen gang har smakt!
Problemet var at ingen hadde advart Ole mot å spise skjellene som ikke hadde åpnet seg. Blåskjell er som kjent levende og man skal visst ikke spise skjell som ikke er helt åpne da disse kan ha dødd før tilberedningen og dermed være råtne. Siden blåskjell allerede ser ut som gule busemenn antar jeg at det ikke er så lett å se om innholdet er råttent eller ikke. 
Vi antar at det er feilen til Ole ligger. 
Tilbake på soverommet etter en hyggelig kveld klager Ole over at han er kvalm. Jeg har et par kilo for mye, men at jeg gjør kjæresten min kvalm er det heldigvis noen desserter til. Årsaken måtte være noe annet. Det ble et par glass vin også, så han antok at det skyldtes rittet på dagen, solsteika, kanskje litt lite væske og et glass vin for mye. 
Jeg sovner, men senere på natten vekker Ole meg og sier han har så vondt i magen. I tillegg fryser han og skjelver under dyna. 
Ja, jeg vet. Her burde sykepleieren i meg trådd til. Det er bare det at jeg ikke har en iboende pleierske. Det lille som er der fungerer kun på jobb. Jeg var trøtt og ba han prøve å sove han også.
I stedet går han på badet og kaster opp. Han kommer tilbake og begynner å vri seg som en mark fordi han har så vondt i magen. 
"Du må ringe en lege" stønner han.
La meg minne om at klokka var 4 om morningen i FRANKRIKE. 
Jeg ringte forsikringselskap og ble henvist til et legekontor. Der snakket de kun fransk. Selv om jeg kan sangteksten til Christina Aguilera og de andre jentene i "Lady Marmalade" så var ikke det mye til hjelp. Ei heller L´oreals "Pasque je le vaux bien" gav utslag. 
Til slutt stotret damen frem "You call ambulance" og et telefonnummer. 
Altså, jeg ringer ikke nødnummeret fordi kjæresten min har feber og oppkast. Ole var igrunn enig i det og vi fant ut at vi skulle se an om det gikk over. Det gjorde det ikke. 
I løpet av 5-10 minutter ble det myyye verre. Ole lå i fosterstilling og ropte av smerte. På nødnummersentralen snakket de engelsk, men til tross for haugevis av forklaringer om at hvilket leilighetskompleks vi bodde på, hvilken by og hvilken leilighet, så MÅTTE de ha adressen! Det er fortsatt totalt uforståelig for meg. Når jeg kom til Nice trykket jeg inn "Cap Estereel" på GPS'n og det dukket opp. Ambulansen har visst ikke GPS.
Eksakt adresse hadde vi selvsagt ikke, så jeg måtte vekke Simen, få han til å passe på Ole, mens jeg løp avgårde mot hovedhuset for å finne noen som snakket fransk og visste hvilken adresse vi var på. 
Nevnte jeg at jeg løp rundt i rosa silketruser med sløyfer i sidene? Sikkerhetsvakten jeg møtte på så meget forskrekket ut og snakket heller ikke engelsk, men denne gangen kunne jeg heldigvis bare gi han telefonen så snakket han fransk med nødsentralen. 
Ambulansen ble sendt, og de stormet opp på soverommet med oksygen, blodtrykksapperater og båre. 
Rommet de kom inn i var ikke akkurat delikat, Ole hadde dekorert veggene med halvfordøyde blåskjell. 
Jeg trodde litt av poenget med ambulanse var at de kunne kjøre fort, men dette var virkelig den tregeste bilturen noensinne. På humpete småveier sneglet de seg fremover og jeg satt bak uten utsikt. Bilsyk? Å jadda. Vel fremme på sykehuset og ute av bilen begynner JEG også å kaste opp. Jeg var så flau at jeg hadde lyst til å hevde at jeg også hadde spist råtne blåskjell.
Natten ble altså tilbrakt på sykehuset. Morningen etter var nesten Ole piggere enn meg og kvelden kunne tilbringes i Cannes.
Hva lærte vi?
1. Ikke spis blåskjell
2. Vit alltid eksakt adresse for hvor du oppholder deg.


 Verdens kosligste gutter å være på tur med, ikke verst når den yngste er 16 og den eldste 28: