FredagsBirken 2011

På forhånd må jeg advare: Dette blir et langt innlegg. Birken er langt. Ikke min feil.

Nå er det overstått! Jeg syklet over fjellet fra Rena til Lillehammer, sammen med 7000 andre sprekinger. Som nevnt på bloggen var jeg svææært skeptisk til å delta, men når verdens snilleste mamma sa hun kunne sykle fredag sammen med meg, i stedet for å delta lørdag selv, kunne jeg jo ikke gjøre annet enn å slå til. Mamma har syklet flere ganger tidligere, så hun kjenner løypa godt og vet hva det dreier seg om.

Jeg er alltid nervøs før ritt. Frederik Wilmann sier at det skal man være. Men jeg har aldri vært nervøs for å ikke klare å gjennomføre. 4 mil, det VET jeg at jeg kommer meg gjennom uansett hva. Norgescup på Skullerud er jo en runde, så da kunne jeg stoppet når som helst. Men 9,46 mil over et jævla fjell. Jeg var rett og slett skikkelig redd for at jeg ikke skulle klare å trå så langt. Den forrige rekorden var ca 5 mil.
Og det var ikke over et fjell.
Natt til fredag sov jeg lite og urolig, og nervene var i helspenn. Magen var urolig, pulsen konstant høy og beina føltes som gele. Når vi sto opp prøvde jeg å lure mamma og Ole til å tro at Birken var avlyst pga rasfare. Men de pokkerns iphonene med konstant internettilgang altså.

Ole kjørte meg og mamma til Rena og jeg må jo si jeg er veldig heldig som får alt servert på et sølvfat. Sykkelen var strøken og i orden, med riktige dekk og ekstra flaskeholder. Sekken var pakket og drikkeflaskene blandet. Men ærlig talt, etter så mange år som støtteapperat for Ole skulle det igrunn bare mangle! Men heldig lell. Rena var et kaos, og jeg er merket for livet etter å ha gått på de portable doene som 7000 andre hadde brukt den dagen. Men, før start fikk jeg lykkeønskninger fra SELVESTE Norgesmesteren i maraton-sykling Borghild Løvseth, så det måtte jo gå bra!

Redd, men håpefull:

Opp til Skramstad var jeg livredd for å brenne opp alt kruttet. Jeg har riktignok aldri deltatt på Birkebeinerrittet, men Birkenfesten, den er jeg ekspert på! Så mang en gang har jeg hørt
"....skulle aldri tatt meg så hardt ut opp til Skramstad..."
Og guri malla så glad jeg er for at jeg ikke syklet fortere! Jeg syns det gikk litt for sakte, men mamma var flink til å holde igjen. Sliten rakk jeg å bli senere.
Det var flaut å bli syklet ifra mannen på énhjul-sykkel oppover, men jeg tok han heldigvis igjen litt senere i løypa. Det var heller ikke stas å bli syklet fra av mannen med én arm, men da måtte jeg bare tenke at det tross alt er beina man trår med.
På vei oppover rakk jeg mange ganger å forbanne norske meterologer som påsto at et tett skylag skulle henge over Rena og Lillehammer fredag. I stedet fikk vi sol, og det er jo flott, men jeg hadde kledd meg litt heavy. Løse armer og bein ble raskt rullet ned og ull-buffen fikk jeg aldri bruk for. Jeg hadde ikke med meg korte hansker, så jeg kjørte uten helt til jeg begynte å få vannblemmer i håndbaken.

Nedover til Djuposet var kjempegøy, og terrengpartiene gikk jo fint. Selv om vi gikk i kø i gå-bakken:

Den er skikkelig bratt altså. Ole sier at ikke engang han sykler der.

Man har alltid tid til litt bilder

En liten stundt følte jeg meg kjekk og fin, og turte til og med å tenke at dette kom til å gå bra!
Så, på Bringebu eller hva det heter, fikk jeg meg en ordentlig ørefik. Ryggen.
Litt etter litt kom smerten. Verre og verre. Det begynte med et lite verkende punkt i korsryggen. Deretter spredde det seg utover som ringer i vannet. En konstant, stikkende, verkende, uutholdelig følelse. Jeg forsøkte å knipe igjen øynene for å tenke på noe annet, men synet er man merkelig nok avhengig av på sykkelen. Jeg sto oppreist, lå flat fremover på sykkelstyret, bakover på setet, strakk meg hit og dit, rullet med skuldrene og hoftene, og ålte meg rundt som en mark. Alt for å prøve å bevege ryggen litt.
På Kvarstad fikk jeg en neve Ibux av mamma, og mens jeg ventet på litt effekt rullet jeg rundt på bakken sånn her:

Jeg hadde så vondt at jeg vurderte å stå av. På ordentlig. Jeg var ikke sikker på om jeg skulle fortsette. Men med Ole og Oskar som heiagjeng, og mamma som motiverte som best hun kunne måtte jeg jo trå videre.
Fra Kvarstad var det ordentlig tungt. Rosinbakken gikk jeg. Det var fantastisk å strekke ryggen! Opp mot Storåsen var det bare grusomt. Hele veien. Det var aldri ålreit. Det var vondt og slitsomt og frustrerende at det var så inmari langt.

Jeg hadde faktisk gledet meg til å spise sjokolade og kaker med goood samvittighet underveis i rittet, men maten smakte bare dritt. På toppen av Storåsen måtte jeg legge meg ned igjen. Jeg så sikkert bra dum ut der jeg rulla rundt på bakken, men jeg hadde ikke noe valg hvis jeg ville sykle videre.
De sier det bare er nedover til Lillehammer derifra, men det er løgn. Det er også lange, kjedelige asfalt-partier med tett skog på alle kanter. Men nedoverbakkene var faktisk gøy. "Stiene" var morsomme. Ballettbakken var gøy.
Svingene ned til Håkons hall var gøy. Og det var gøy å sykle over målstreken.

Utslitt, men glad:

Grunnen til at jeg sitter på bakken er fordi jeg ikke klarer å stå på beina. 

True story.

Men alle jeg har snakket med sier at den følelsen du får når du er i mål, den veier opp for alle de vonde timene i forkant. Her må jeg bare få lov til å si: 

DET ER OGSÅ LØGN!!!!!!!!!! DET ER IKKE SANT!!!!!!!!! 

Selvsagt er jeg fornøyd og STOLT over at jeg klarte å fullføre. Men hadde jeg visst på forhånd hvor fysisk vondt jeg kom til å ha i ryggen, hadde jeg aldri startet. Pusten og låra gikk det ok med underveis. Men å sitte på sykkelsetet så lenge var det verste av alt. Fortsatt tenker jeg mye mer på hvor tungt det var underveis, fremfor hvor lettet jeg var når jeg så mål-banneret. 

Og jeg tenker at jeg aldri skal sykle Birken igjen. Nå kjenner  riktignok jeg ganske mange som årlig sier: "Neste år gidder jeg ikke å være med på dette tullet" og likevel stiller opp, gang på gang. Men jeg tror faktisk at det holdt med én deltakelse. 

Tiden ble 05.41 timer og det er jeg skikkelig fornøyd med. Målet var 6 timer, og med alle de stoppene vi hadde underveis må jeg jo være glad for at jeg klarte det. 

Når jeg kom i mål fikk jeg SMS av Christina:

"Gratulerer! Har du vondt i tissen nå?"

Veldig fornøyd tekstet jeg tilbake:

"Takk. Nei, jeg hadde en kjempegod sykkelbukse, så det går bra!"

De ordene fikk jeg spise i meg litt senere på kvelden. Det viste seg at grunnen til at jeg ikke hadde vondt nedentil var fordi hele nedentil-delen var NUMMEN! Det var først når jeg gikk i dusjen og det begynte å SVI SOM FAEN at jeg oppdaget det. Seriøst, det er kanskje ikke det de fleste Birkensyklistene snakker om på 

after-bike'n etterpå, men jeg kan da ikke være den eneste????? 

Resten av kvelden ble tilbragt på følgende måte:

Jeg har aldri vært så sliten, så lenge, etter en treningsøkt. Til og med dagen etter var jeg helt utkjørt. Så utkjørt at jeg nesten ikke rakk årets fabelaktige BirkenFEST. Alltid fantastisk moro. Bra folk, bra mat og braaaa med drikke. Den kvelden har jeg ingen bilder fra. Og det tror jeg er like greit. :-)

Norgescup på Skullerud

Fredag fikk jeg et uforklarlig innfall: Jeg kikket på film fra Skullerudrittet og fikk lyst til å sykle. Det så jo veldig lett ut, mannen på filmen suste opp bakkene og lekte seg over både røtter og steiner.

Det var ikke mye spanske rytmer over syklingen min gitt...

På søndag ble det nemlig arrangert Norgescup i rundbane-sykling (terrengsykling som går i en sløyfe, så start og mål er på samme plass, høy intensitet og vinnertid på ca 1.40 i elite menn).
Jeg har selvsagt aldri syklet et rundbaneritt. Jeg har jo kun syklet kortversjonene av Raumerrittet og Grenserittet. Men jeg har sett på utallige rundbaneritt, både i innland og utland. Og i mitt hode hørtes det ut som erfaring nok!
Så pappa'n til Ole meldte meg på søndag morning og jeg troppet opp i sykkelklær. Som en hyggelig bonus ble Linn Sødal, sprek mosjonist, med på galskapen! Hun hadde heller aldri syklet noe slikt, men når man er så beintøffe som oss spiller det liten rolle.
Lørdag ettermiddag var jeg å kikket på en liten del av løypa. Ifølge Ole gikk vi nesten hele løypa, men det var løgn. Jeg hadde ikke sett halvparten engang. Kanskje var det en taktisk, hvit løgn, for hadde jeg sett hva som ventet meg oppi skogen er det ikke sikkert jeg hadde startet.

Her vet jeg fortsatt ikke hva jeg har begitt meg ut på:

Men starten gikk! Og jeg sto der, uten oppvarming og med hjelmen på snei. Sportsklassen for kvinner startet sammen med alle de gærne manne-mosjonistene, så leirespruten sto metervis i været når dem suste avgårde foran meg.
Et lite tips, om du selv har lyst til å sykle ritt. Husk å skifte gir før du stiller deg på startstreken. Å starte med minste skiva foran og bak som jeg prøvde er ikke smart. Det vispa greit for å si det slik, men høy fart ble det ikke.
Dermed begynte jeg på mine 3 runder nokså alene. Det verste med rundbaneritt, har jeg lært nå, er at den grusomme, bratte, lange, steinete bakken du må slite deg opp, kommer igjen og igjen og igjen. Det er psykisk tortur å tenke på at de samme hindrene må forseres på nytt og på nytt.
Etter en halv runde var jeg 100% sikker på at jeg HVERTFALL IKKE skulle sykle 3 runder.
Det var så slitsomt. Jeg trodde på et tidspunkt at jeg var i ferd med å besvime. Jeg hadde alle symptomer! Hjertet løp løpsk, synet begynte å bli svart og tåkete, og jeg hørte bare en summende lyd inne i hodet. Jeg måtte gå opp den lengste bakken, og der fikk jeg tilbud om en mariekjeks av ei lita jente. Den var god! Vokste riktignok i munnen, men hjalp på motivasjonen.
Etter 1 runde var planen å stoppe etter 2. Og når det begynte å regne på slutten av andre runden fristet det å stoppe opp med en gang. I tillegg skulle eliteklassene snart starte. Så jeg ropte til en løypevakt:

"Nå kommer vel eliten snart... Får jeg lov til å sykle da a?"
Jeg var sikker på at jeg skulle få svaret jeg ønsket meg, de er alltid strenge på slikt:
"Det er nok lurt om du står av nå ja."
Men nei.
"Klart du skal få fullføre! Du er jo så flink! Kom igjen, ut på siste runden nå! Bare hold høyre når de store gutta kommer."

Jeg spurte en ny løypevakt oppi åsen om jeg kunne få lov til å kjøre tvers over sperringene hans, og dermed droppe hele terrengpartiet som på dette tidspunktet var som et brunt badebasseng. Han trodde tydeligvis at jeg spøkte, for han lo bare og sendte meg videre.
Jeg var hele tiden livredd for å være i veien for Ole og de andre supergutta, så hver gang jeg så en bevegelse kastet jeg meg ut i lyng og mose for unngå kjeft. De passerte meg et par ganger (kanskje 3 til og med), og jeg heiet alt jeg kunne. De var ikke så flinke til å heie tilbake, men det gikk greit. Jeg ble ikke sååå lei meg. Et par trynings ble det. Ingenting alvorlig, gress, røtter og steiner ble nokså glatte etter hvert. Men i mål kom jeg, utrolig nok! Ole brukte vistnok 13 minutter på én runde. Uten sammenligning forøvrig brukte jeg ca 40.

Klissblaut og møkkete, men fornøyd:

I did it!!!!

Etter målgang var det bare å vrenge av seg de våte klærne, men når jeg sto i sokkelesten, BH og halvveis avkledd sykkelbukse ropte de opp navnet mitt! Det var premieutdeling! Jeg ble så forskrekket at jeg løp ut og opp på podiet, men bukseselene dinglende.
Til tross for at vi bare var 2 stk på start var det fantastisk gøy å stå foran den grønne veggen! Jeg fikk til og med premie! Linn hadde god tid til å skifte, hun kom nemlig i mål 43 minutter før meg. Gratulerer så mye med en overlegen og velfortjent seier! :-)

Forøvrig syns jeg mange flere kunne vært med i sportsklassene. Å stille opp på rundbaneritt er mye lettere praktisk sett med kjøring og parkering, og det er mer teknisk terreng å bryne seg på. Men, drit i det, når JEG kan, så kan HVEM SOM HELST! 

Forøvrig er det blitt mange spekulasjoner om hvorvidt jeg skal sykle Birken eller ikke. Jeg har nå skaffet meg startnummer og er påmeldt, men gradestokken bestemmer om jeg skal trå eller ikke. Uansett er jeg på plass på Håkons hall lørdag og jeg gleder meg vilt til BIRKENFEST som alltid er en høydare med gode venner, god mat og godt i glasset. Lykke til med oppladingen!

Premietabellen: 42 turer og 3 uker igjen.

Sommeren er over, og i dag var det tilbake på skolebenken. Høsten er nok kommet for å bli, men jeg lever fortsatt i håpet om at vi skal få noen siste, varme solstråler før kulda virkelig setter seg. Det hadde vært hyggelig med en sykkeltur i Norge uten regn. Jeg har hørt om noen som har opplevd det, men det kan godt hende det bare er usanne myter. 

Etter Grenserittet har det blitt litt smått med sykling. Visdomstanna ødela hele ukeplanen min, og dette er faktisk første gang i mitt liv at jeg irriterer meg over treningsforbud! Man skal visst helst vente 3 dager før man bedriver "hard, fysisk aktivitet", men jeg snek meg ut på 2 rolige turer i helgen. 

Det begynner nemlig å bli litt krise. Ida's Premietabell varer egentlig kun til 1. september og innen den tid skal jeg helst ha syklet 55 turer. Pga tanna har jeg riktignok fått en liten utsettelse, så jeg får telle turer til søndag 4. sept. 21 dager og jeg har 13 turer igjen. Puh. Jeg kjenner jeg blir sliten bare av tanken på å sykle 5 dager i uka. Jeg syns 3 hørtes voldsomt ut. 

For å friske opp litt: 

Om jeg ender på mellom 40 og 55 turer så får jeg en superfin premie. La oss bare si at det involverer flerfoldige timer i Bogstadveien. Om jeg klarer 55 eller mer (hahaha) blir det noe en noe mer langvarig premie, og det beste er at den er 100% sykkelfri! Om jeg sykler Birkebeinerrittet eller lignende så får jeg en ekstra-premie som passer til hovedpremien. Å, jeg har så lyst til å fortelle! Men har altså lovet Ole å holde tett. Hvorfor vet jeg ikke. 

Personlig føler jeg har toget har gått for The Grand Prize. Skole, jobbing, birkenhelg og det hele + 13 sykkelturer? Men jeg kan da ikke gi opp heller? Det har tross alt kommet noen positive bivirkninger av all denne syklingen. 

• I stedet for å gå opp 5 kilo i sommer har jeg kanskje gått opp 1... Okay... Kanskje 2... 
• Når jeg står på tå eller går i høye hæler så popper det ut en klump på leggen som jeg ikke har sett siden jeg danset. Velkommen tilbake!

Der er'n! 

• Jeg tror ikke lenger jeg er i ferd med å få et illebefinnende når jeg går opp lange trapper. 
• Som Ole så fint påpekte for en stund siden: "Du har jo fått myyye mindre cellulitter jo! Du hadde myyye mer før!

Sånn på ordentlig, er det meningen at jeg skal bli glad eller sint av en sånn kommentar???

Jeg har også fått et tilbud som ville gjøre det litt lettere, men også vanvittig mye tyngre. FredagsBirken. 94,6 km. 3,5 kilo på ryggen. Forferdelig mange høydemeter. Det er så langt! Men ifølge Ole så teller FredagsBirken 4 turer. FIRE TURER! Da er jeg tilbake på 3 ganger per uke og det kan jeg jo faktisk klare. Jeg innrømmer at jeg har vært inne på finn.no og søkt etter ledige startnummer. Jeg vurderer det. Men foreløpig går jeg fortsatt på antibiotika og smertestillende hver dag for tanna som er røska ut. Så punkt 1 er å ikke ha vondt i hele kjeven. Punkt 2 er at det ikke regner/sludder og generelt ligner på det været som har vært de siste årene. Punkt 3 er at jeg klarer å TA MEG SAMMEN. 

Dessuten ville jo Birken vært en glimrende mulighet til å vise frem de flotte klærne Ole kom med i kveld.  Han har ryddet i skapet og der lå det noen godbiter fra Assos. Verdens beste bukser!!! Og veldig, veldig stilige jakker om jeg så må si det selv. 

FredagsBirken eller ikke? Det er ukas spørsmål!!!

La meg være dum!

Ok, så har kanskje ikke visdomstenner noe med visdom å gjøre, sånn på ordentlig. Men heldige er de som slipper unna dem hvertfall. Min har krangla skikkelig denne uka. Så kranglete var den at jeg ble nødt til å fjerne den.
Tirsdag: Murring. Verking. Ubehag. Smerte. Verre og verre utover kvelden. Pappa sender sms til tannlege-kompisen sin kl 23 om kvelden, og fikser time til meg morningen etter. Jeg tar ibux og nobligan for å få sove.
Onsdag: Våkner opp med tidenes hangover, og blir minnet på gjennom hele dagen at jeg ALDRI skal prøve dop! Besvimer nesten på badet og må sitte naken på trappa med hodet mellom knærne. Frisk luft hjelper, helt til jeg prøver å reise meg. Løper inn på badet og den første spy-strålen rekker akkurat doskålen. Ingen hyggelig måte å våkne på for Ole. Må be pappa kjøre meg til tannlegen, men før jeg rekker å si noe spyr jeg ned doen deres også. Må fortelle damen som tar bilder av tennene mine at jeg ikke er en raring, bare veldig svimmel. Hun virker som hun tror meg og viser litt sympati, hvertfall helt til jeg løper ut av røntgen-rommet og spyr ned tannlege-doen også.
Jeg håper i det lengste at jeg bare har fått en matbit mellom jekslene, men neida. Tannlegen smiler bredt når han konkluderer med at "joda, denne er det bare å få røsket ut!". Bentent og trangt er det blitt.

Ikke rart jeg syns det har blitt smalt mellom tennene nede:

Ole prøver å få meg til å ta tog hjem, men går til slutt med på å hente meg i Oslo. Han forstår hvorfor jeg insisterte når jeg spyr i bilen hans. Heldigvis i en kiwi-pose.
Torsdag: Svimmelhet og kvalme er heldigvis forduftet. Til tross for at tannlegen forsikrer meg gang på gang at operasjonen ikke er noe å grue seg til, klarer jeg ikke la være. Jeg ler nervøs av et par tørre tann-vitser og lener meg tilbake i den super-komfortable tannlegestolen. Hvorfor selges ikke de som møbler på ikea??? Hadde det ikke vært for det generelle ubehaget hadde jeg sovnet hver gang.
Når tungen, leppen og halve ansiktet er numment og jeg prater like utydelig som en narkis, snittes tannkjøttet opp. Det går fint helt til tannlegen sier han må knuse tanna i flere biter for å få den ut. Når jeg hører lyden av borret og kjenner ilingen nedover kjeven har jeg mest lyst til å skrike høyt og dytte vekk hendene, men i stedet kniper jeg øynene igjen og forsøker "å puste rolig med magen".
Tannlegen har en ekstra hyggelig nyhet når han er ferdig: Jeg kan fortelle resepsjonisten at jeg har lyst på en ny time i november, for den andre visdomstanna mi er nemlig i ferd med å lage bråk den og.
Tilbringer resten av dagen hengende over vasken, klarer ikke å spytte og vil hvertfall ikke svelge, så blodet og sikkelet renner sakte ut. Spiser suppe og rømmegrøt.

Syns ikke dette var så stas:

Idag er det fredag og jeg lover at jeg er ferdig med å synes synd på meg selv. Selv om jeg knasker ibux som sukkertøy. Ha en strålende helg! Min går bort med jobbing og desperate sykkelturer, for å forsøke å berge premietabellen. Det kommer snart en oppdatering om den også. Promise. 

Grenserittet Midt 2011

Så var sommerens andre mål kommet: Grenserittet Midt.
En nysatsing for året - i stedet for å lide oss gjennom 8 mil, gikk starten "på midten" av den lange løypa, Prestbakke. 4 mil er mye hyggeligere enn 8, det skjønner jo enhver potetsekk. Så jeg og Christina meldte oss på i våres, med tanke om at hvis vi hadde et ritt tidlig på sommeren og et på slutten av sommeren, så ble vi selvsagt nødt til å trene mer. Og hvis vi trente mer enn vi tidligere har gjort i sommerferier (les: ingenting), så måtte jo også det bety at grillkos-kiloene for en gangs skyld skulle holde seg unna?!?!
Veeel. Gillkos-kiloene skal jeg ikke si noe mer om, men jeg har fått syklet litt. Ikke mye, men litt. Med sommerferie på hver sin ende av Europa er det ikke så enkelt å trene sammen, så Christina har sverget til Sats.

Siden Ole deltok i EM i Slovakia sto jeg plutselig ovenfor noe nytt:
Jeg, Ida, alene på et sykkelritt???
Jeg har vært med på sykkelritt i hele Norge og Europa i 4 år, men ALDRI har jeg reist alene, og hvertfall ikke for å delta selv. Plutselig måtte jeg tenke på alt! Umbraco-nøkkelen i lomma, henting av startnummer, frakt fra mål til start, proteinbarer og gel, regntøy, skift til etter målgang, overnatting, bil som har plass til sykler (Punto'n ble liten ja)... Det er jaggu mye styr for å sykle 4 mil! Men med mine eksepsjonelle logistikk-evner (kremt) gikk den delen heldigvis smertefritt!

Starten gikk kl 14, fredag 5. august. 
Christina, som ikke hadde satt stumpen på et sykkelsete siden 11. juni, gruet seg skikkelig.
I bussen på vei til start kom det følgende kommentarer:

"Jeg håper jeg punkterer jeg. Hahahaha" (punktering=å bryte. Vi har da ikke med slanger og slikt)
"Vi skal vel sykle sakte?"
"Husk at du har syklet mer enn meg da!"
"Jeg tror jeg blir med bussen tilbake jeg..."
"Jeg håper den lastebilen har stukket av med alle syklene våre. Hahahhaha"

Men, som vanlig var avtalen at vi skulle sykle sammen, så ensomt skulle det hvertfall ikke bli. Etter 3 km kveilet kjedet mitt seg sammen. Det var full stopp, men med litt giring og røsking i det ene og det andre fikk vi det til slutt opp. Etter ca 1 mil skjedde det samme med kjedet til Christina. Etter ca 2 mil hoppet kjedet til Christina av. Etter ca 3 mil hoppet det av igjen. Når det var igjen ca 3 km skjedde det igjen. Men da var hun alene, ettersom vi avtalte at det var "fritt frem" på slutten. Teknisk trøbbel er noe dritt. Mest av alt fordi det er irriterende å stå i grøftekanten mens den ene etter den andre fyker forbi, men også fordi vi ikke aaaner hva vi driver med når vi leker mekanikere. Men som de råtassene vi er fikser vi det meste! Jeg ble faktisk meget imponert over meg selv da jeg klarte å løsne klikkpedalen til Christina før start! Med en umbraco-nøkkel! Helt fantastisk!

Bortsett fra at det ikke fantes teknisk terreng var løypa kjempefin. Masse nedoverbakker, og ikke altfor forferdelige oppoverbakker. Perfekt! Den var også passe lang, jeg var langt ifra utslitt når jeg kom til mål, men sov veldig godt den natten. Riktignok var det ikke alle som syns det var passelige oppoverbakker... Like etter 2-mils skiltet hører jeg en mann rope til en løypevakt like bak meg:

"Dette er vel siste oppoverbakken?"
Løypevakten roper tilbake: "Jada, nå er det strake veien inn! Masse nedover!"

Dette syns jeg hørtes fabelaktig ut, så jeg roper entusiastisk til mannen:
"Er det virkelig sant? Er de siste 2 milene virkelig uten oppoverbakker?"
Akkurat hva jeg sa feil er jeg usikker på, men i det han kommer opp på siden av meg får jeg et surt svar tilbake:
"Du burde kanskje ta hensyn til at det er yngre folk i løypa her enn deg!"
"HÆ?" var svaret mitt.
"Du burde tenke på at det er med yngre folk enn deg, som kanskje er litt slitne og som kanskje trenger litt ekstra motivasjon!" fortsatte mannen i et lite blidt toneleie.

Forklaringen fikk jeg når jeg snudde meg og fikk se en ung gutt, som pustet og peste. Det var tydeligvis sønnen, og faren forsøkte nok å "motivere" gutten med at det ikke var flere oppoverbakker. TIDENES FAIL! Hvorfor tror foreldre at om de lyver for barna sine om vanskelighetsgrad, lengde, utstyr og løypeforhold, så går turen mye lettere? Tror de virkelig at barna ikke oppdager at det ikke var mål rundt neste sving, eller at den "siste oppoverbakken" kom 10 ganger til? Hva med å heller ta en rask stopp i veikanten, drikke litt ekstra, spise en sjokolade?

Men som på Raumergutua har jeg også på Grenserittet lært noe:

• De fleste sykler fortsatt alt for sakte nedover. Ikke brems, TRÅ! Jeg sier det igjen: Halloooo! GRATISTID!!!
• De som sykler korte ritt er blidere enn de som sykler lange ritt. Likevel er det fortsatt stort forbedringpotensiale. SMIL! Vink til de langs løypa og vær glade!
• Ingen hjelper til hvis du står i grøfta og knøler med sykkelen. Ikke jeg heller for den saks skyld. 
• Man trenger ikke være tynn for å sykle. De aller fleste er faktisk helt motsatte. Og det er sjukt imponerende. 

Jeg klokket inn på 1.58 t, Christina på 2.01 t. Helt akseptabelt spør du meg, og særlig med alle de kjede-stoppene vi hadde. Blide var vi selvsagt uansett:

Jeg har vært superheldig og har fått låne sykkelen til Miriam på laget til Ole:

Blåbærmuffins har aldri smakt så godt:

Veldig glade vi slapp unna dette været:

På Grenserittet pynter de med blomsterpotter. Det er koselig:

Mamma's venninne Heidi Holmerud er mye sprekere enn oss, og vant sin klasse i lørdagens rittt:

Sykkelhelgen fortsatte på hytta hos kjekke, snille, fantastiske, spreke og single Simen (jenter kan sende meg en mail, I fix!!!), med nydelig mat kokkelert av Anne-Berit. Så koselig var det at vi lot oss lure med på en 4 kilometers løpetur lørdag kveld. Da fikk jeg faktisk hakeslep av både meg og Christina. 

Alt i alt var dette en så positiv og hyggelig opplevelse at allerede nå er planen å melde seg på neste års ritt. Det er ikke verst for to sofaglade jenter!